Kvalitet er hva vi tilføyer vårt arbeide ved at vi strever etter å bli ett med hva vi gjør, uansett om vi reparerer en sykkel eller spiller fiolin.
Jeg har ofte en følelse av at mye av det som foregår i kunstens verden i dag er et hektisk kappløp etter å forsøke å finne på noe helt nytt, noe ingen tidligere har tenkt på. Det virker noe tomt, synes jeg. Vi irrer rundt som galninger på jakt etter nyheter.På 70-tallet dominerte sosialrealismen innenfor litteraturen i Norge. Forfattere skrev for arbeiderklassen sa de, men arbeiderklassen leste Barbara Cartland og Alistair MacLean. Hvis du var fru Jonsen i fjerde som vaska fabrikksgolv fra 7 til 4, med en mann som drakk opp alle pengene og ei datter som ble gravid på ungdomsskolen og en sønn som satt inne for stoff, ville du føle deg oppløfta av å lese om fru Hansen , en kvinne som vaska fabrikksgolv fra 7 til 4, med ei datter som blablablabla osv.? Nei, du ville antagelig gå og kjøpe den seneste Cartland-romanen for å drømme deg bort til et annet liv, et liv du så bittert ville vite ikke er for deg, men du behøver vel for svarte ikke bli påmint om det hele tida, hva?
Er ikke det kunstens situasjon i dag, i et nøtteskall? Til og med når vi sier at vi skaper for folket så er folket ikke interessert. Så vender vi oss bort fra folket og beskylder dem for ikke å forstå. Hva om de gir uttrykk for en forståelse som ligger under overflaten?Jeg mistenker at grunnen til at folk leser slikt som Cartland er fordi vi lengter etter myter. Vi lengter etter historier som handler om det vi ikke lenger holder for virkelig; idéens verden, den åndelige sfæren. De historiene er døde nå, så istedet leser vi Cartland.
Så lenge kunstnere av alle slag nøyer seg med å kommentere virkelighetens overflate - uansett hvor briljant og intellektuelt dyptloddende vi gjør det - vil kløften mellom oss og folket bestå. Det har ikke alltid vært slik. Kunstnere har ikke alltid vært utskudd, merkelige skapninger som kanskje vil bli «forstått» først om hundre år.Det er ikke min mening å påstå at vi bare burde male pene landskap. Langt i fra, men på en eller annen måte føler jeg at den virkelig revolusjonære kunsten av i dag ikke finnes der hvor trendene hersker - og det finnes altfor mye trendighet rundt omkring. Kunst har i alt for høy grad blitt en lek for de intelektuelle. «Å gid, jeg lurer virkelig på hva X mener med ditt og datt?» Så slår de sine hoder sammen og kommer på noen ord om dette, noen av dem fulle av vidd, kanskje, og så ler de litt og tar en klunk champagne. For min del gir jeg blanke i hva X eller Y «mente å si»! Jeg vil beveges, ikke «stimuleres intellektuelt»!
Hva som bekymrer meg er altså tendensen til å intellektualisere kunsten. Jeg bryr meg ikke om noen finner på en gåte, et puslespill som jeg skal løse og kaller det for kunst. Det er greit, men vent ikke at jeg skal begeistres. Ikke forvent at jeg skal kjenne meg inspirert, opplyst.
«Å, kjære! En suppeboks, du! Det får meg til å se de boksene i et helt nytt lys! Jeg tror ikke at jeg har vært bevisst dem før, ikke egentlig!» Så går vi hjem og beundrer oss selv i speilet en stund. Nå ser du - jeg mener virkelig ser - suppebokser. Kanskje det igjen leder til at du begynner å se andre objekter med. Like isolert. Du begynner kanskje å fundere over dette; åh massekonsumsjonen, åh ditt og åh datt - og det er ikke så ille. Det er en bra begynnelse, det er det.Men det jeg lengter etter å se og det jeg ønsker å skape er noe som går dypere. Jeg er ikke så sikker på hva dette skulle være, men har vi nå ikke innsett hva det er for slags samfunn vi lever i? Hvorfor understryke det mere? Er det ikke på tide å begynne å tenke mere på hva slags framtid vi er på vei inn i?
Jeg tror at kunsten er et kraftfullt verktøy med hvilket vi kan gjøre noe for å påvirke framtiden, men først må vi bli bevisste dette. Vi må også innse at virkelige forandringer ikke skjer ved at vi kommenterer livets overflate for deretter å trykke våre kommentarer som plakater eller skape slagord eller pusle i sammen et puslespill. Det er en lek for småskårne mennesker.Det som er interessant er hvordan de objekter vi skaper påvirker omgivelsene. Denne formen her, hvilket inntrykk gjør den på betrakteren? Denne fargen? Denne lyden? Jeg bryr meg ikke om hvordan man «forstår» det eller hvordan man kan intellektualisere det. Jeg bryr meg ikke om noen finner et puslespill i det hele; en slags kunstnerisk spørrelek hvor de forsøker å finne de «rette» svarene. «Forstår» vi en stein? Kan du forklare kveldshimmelen for meg?
Jeg strever etter å skape noe som i det stille virker på de under - (og hvorfor ikke «over»?) - bevisste nivåene, om disse finnes. Jeg vil skape noe som er virkelig subversivt fordi det underminerer grunnen vi har bygd våre samfunn på. Jeg vil langsomt grave bort den tilsynelatende solide grunnen vi står på. Dette er en langsom men stadig prosess. Jeg vil rive ned hele det forbanna skithuset! Jeg nøyer meg ikke med bare å kommentere det.Er det ikke dette vi mener når vi taler om hjernens høyre halvdel? Å kombinere den venstre og den høyre og få dem til å arbeide sammen? Å utforske den høyre som har blitt etterlatt i skyggene så lenge nå?
Det er ikke min hensikt å foreslå noen begrensninger for hva som er og ikke er kunst. Jeg arbeider selv med såkalt populærkunst og jeg strever etter at den også skal aksepteres som Kunst, men også i mitt arbeide forsøker jeg å implisere tankene mine - hovedsakelig ved å forsøke å være så mye «ett» med hva jeg holder på med for øyeblikket, som mulig. Idéen bak en politisk karikatur er selvfølgelig viktig, men jeg velger å tro at det er enda viktigere om jeg forsøker å legge så mye «kjærlighet» som mulig, i hver linje jeg tegner. Leserne er antagelig ikke bevisste dette, men jeg tror (eller håper i det minste) at dette vil ha en dypere virkning på dem på sikt.Derfor anser jeg at det betyr intet hva slags verktøy du bruker, hva slags genre du jobber innenfor; hvis du forsøker å bli ett med hva du gjør, vil dette spre seg som ringer i vannet.
Et annet spørsmål er hvor dette vi kaller talent kommer i fra? Er det noe vi er født med eller kan vi utvikle det ved øvning? Kan vi utdanne talent?Jeg er tilbøyelig til å tro at vi ikke fødes som «tabula rasa» - en blank side. Jeg husker da jeg så inn i øynene på sønnen min rett etter at han trådte inn i denne verdenen; det var et lite sjokk å møte det blikket; eoner gammelt. Det var ikke blikket til en nyfødt baby. Det var en bevissthet som hadde sett alt, som hadde levd gjennom uregnelige tidsaldre. Samtidig var det et forvirret blikk. Det sa: hvordan havna jeg her? Hva i helvete er dette? Denne usle kroppen? Er dette et nytt mareritt? Og hva faen er du for en type, om jeg tør spørre?
Jeg tror at vi kan utvikle det vi kaller for talent men jeg tror også at vi behøver noe ekstra «som vi har med oss» for å oppnå noe spesielt, utover det vanlige. Det behøver ikke å være ferdigheter i tegning eller maling eller slikt. Nei, tvertom. Se bare på VanGogh. Men vi behøver en viss drivkraft, en lengsel i visse retninger - og dét er hva jeg tror vi har med oss fra et eller annet sted.
Dette fører meg videre til et annet spørsmål: alle disse work-shopene som har blitt så populære. Det er ganske imponerende. Om du ønsker å lære deg å skrive, så deltar du i nærmeste skriveverksted og får lære deg hva du skal og ikke skal. Deretter går du fornøyd hjem og begynner å skrive din første roman.
I det store og hele mistenker jeg at det kan ligge en fare i å bli lært for mye. Naturligvis er det nødvendig å bli veiledet til en viss grense, men jeg tror at veilederen/læreren må la eleven få utforske helt på egen hånd. Slik jeg ser det er kunstlærerens oppgave stort sett å være den som har nøklene, nøklene til forskjellige verktøy og ferdigheter, men hvis han/hun blander seg altfor mye i den individuelle elevens utvikling, er det fare på ferde. Læreren burde utvikle en slags intuisjon for elevens individuelle behov. Vi behøver alle veiledning, det er sant, men det kan ikke være i en og samme retning for hver og en av oss. Dette er imidlertid et vanskelig tema da det ligger åpenbare farer i altfor mye frihet med. Jeg tror på en viss grad av restriksjon, være seg selvpålagt eller fra noen annen. Vi behøver hindre for å utvikles men dette varierer fra individ til individ og dette må en lærer være seg bevisst.
Jeg tror at workshopping i og for seg er kan være av det gode, men det finnes en fare her. Det hele avhenger av hvem som leder det. Faren ligger nettopp i dette å bli lært «tricks»., å bli undervist i hvordan man skal unnvike det man utgår fra er feil. Kanskje var det bedre om man ble ført inn i «feller»?
Det perfekte ligger i det uferdige, er det sagt. Jeg tror at det finnes i det minste to veier; den ene går ut på at man lærer seg det perfekte for å jobbe seg bort fra det. Den andre at man er uferdig og strever mot det perfekte. Begge er likeverdige - og der finnes sikkert flere.Å utdanne andre er en høyst besværlig oppgave og kanskje spesielt så når det handler om kunst og kreativitet. Det er ingenting for amatører. Det krever en fullt utviklet kunstner som også bør ha en god kunnskap til den menneskelige naturen.
Wilfred Hildonen, september 1998.
Jeg har ofte en følelse av at mye av det som foregår i kunstens verden i dag er et hektisk kappløp etter å forsøke å finne på noe helt nytt, noe ingen tidligere har tenkt på. Det virker noe tomt, synes jeg. Vi irrer rundt som galninger på jakt etter nyheter.På 70-tallet dominerte sosialrealismen innenfor litteraturen i Norge. Forfattere skrev for arbeiderklassen sa de, men arbeiderklassen leste Barbara Cartland og Alistair MacLean. Hvis du var fru Jonsen i fjerde som vaska fabrikksgolv fra 7 til 4, med en mann som drakk opp alle pengene og ei datter som ble gravid på ungdomsskolen og en sønn som satt inne for stoff, ville du føle deg oppløfta av å lese om fru Hansen , en kvinne som vaska fabrikksgolv fra 7 til 4, med ei datter som blablablabla osv.? Nei, du ville antagelig gå og kjøpe den seneste Cartland-romanen for å drømme deg bort til et annet liv, et liv du så bittert ville vite ikke er for deg, men du behøver vel for svarte ikke bli påmint om det hele tida, hva?
Er ikke det kunstens situasjon i dag, i et nøtteskall? Til og med når vi sier at vi skaper for folket så er folket ikke interessert. Så vender vi oss bort fra folket og beskylder dem for ikke å forstå. Hva om de gir uttrykk for en forståelse som ligger under overflaten?Jeg mistenker at grunnen til at folk leser slikt som Cartland er fordi vi lengter etter myter. Vi lengter etter historier som handler om det vi ikke lenger holder for virkelig; idéens verden, den åndelige sfæren. De historiene er døde nå, så istedet leser vi Cartland.
Så lenge kunstnere av alle slag nøyer seg med å kommentere virkelighetens overflate - uansett hvor briljant og intellektuelt dyptloddende vi gjør det - vil kløften mellom oss og folket bestå. Det har ikke alltid vært slik. Kunstnere har ikke alltid vært utskudd, merkelige skapninger som kanskje vil bli «forstått» først om hundre år.Det er ikke min mening å påstå at vi bare burde male pene landskap. Langt i fra, men på en eller annen måte føler jeg at den virkelig revolusjonære kunsten av i dag ikke finnes der hvor trendene hersker - og det finnes altfor mye trendighet rundt omkring. Kunst har i alt for høy grad blitt en lek for de intelektuelle. «Å gid, jeg lurer virkelig på hva X mener med ditt og datt?» Så slår de sine hoder sammen og kommer på noen ord om dette, noen av dem fulle av vidd, kanskje, og så ler de litt og tar en klunk champagne. For min del gir jeg blanke i hva X eller Y «mente å si»! Jeg vil beveges, ikke «stimuleres intellektuelt»!
Hva som bekymrer meg er altså tendensen til å intellektualisere kunsten. Jeg bryr meg ikke om noen finner på en gåte, et puslespill som jeg skal løse og kaller det for kunst. Det er greit, men vent ikke at jeg skal begeistres. Ikke forvent at jeg skal kjenne meg inspirert, opplyst.
«Å, kjære! En suppeboks, du! Det får meg til å se de boksene i et helt nytt lys! Jeg tror ikke at jeg har vært bevisst dem før, ikke egentlig!» Så går vi hjem og beundrer oss selv i speilet en stund. Nå ser du - jeg mener virkelig ser - suppebokser. Kanskje det igjen leder til at du begynner å se andre objekter med. Like isolert. Du begynner kanskje å fundere over dette; åh massekonsumsjonen, åh ditt og åh datt - og det er ikke så ille. Det er en bra begynnelse, det er det.Men det jeg lengter etter å se og det jeg ønsker å skape er noe som går dypere. Jeg er ikke så sikker på hva dette skulle være, men har vi nå ikke innsett hva det er for slags samfunn vi lever i? Hvorfor understryke det mere? Er det ikke på tide å begynne å tenke mere på hva slags framtid vi er på vei inn i?
Jeg tror at kunsten er et kraftfullt verktøy med hvilket vi kan gjøre noe for å påvirke framtiden, men først må vi bli bevisste dette. Vi må også innse at virkelige forandringer ikke skjer ved at vi kommenterer livets overflate for deretter å trykke våre kommentarer som plakater eller skape slagord eller pusle i sammen et puslespill. Det er en lek for småskårne mennesker.Det som er interessant er hvordan de objekter vi skaper påvirker omgivelsene. Denne formen her, hvilket inntrykk gjør den på betrakteren? Denne fargen? Denne lyden? Jeg bryr meg ikke om hvordan man «forstår» det eller hvordan man kan intellektualisere det. Jeg bryr meg ikke om noen finner et puslespill i det hele; en slags kunstnerisk spørrelek hvor de forsøker å finne de «rette» svarene. «Forstår» vi en stein? Kan du forklare kveldshimmelen for meg?
Jeg strever etter å skape noe som i det stille virker på de under - (og hvorfor ikke «over»?) - bevisste nivåene, om disse finnes. Jeg vil skape noe som er virkelig subversivt fordi det underminerer grunnen vi har bygd våre samfunn på. Jeg vil langsomt grave bort den tilsynelatende solide grunnen vi står på. Dette er en langsom men stadig prosess. Jeg vil rive ned hele det forbanna skithuset! Jeg nøyer meg ikke med bare å kommentere det.Er det ikke dette vi mener når vi taler om hjernens høyre halvdel? Å kombinere den venstre og den høyre og få dem til å arbeide sammen? Å utforske den høyre som har blitt etterlatt i skyggene så lenge nå?
Det er ikke min hensikt å foreslå noen begrensninger for hva som er og ikke er kunst. Jeg arbeider selv med såkalt populærkunst og jeg strever etter at den også skal aksepteres som Kunst, men også i mitt arbeide forsøker jeg å implisere tankene mine - hovedsakelig ved å forsøke å være så mye «ett» med hva jeg holder på med for øyeblikket, som mulig. Idéen bak en politisk karikatur er selvfølgelig viktig, men jeg velger å tro at det er enda viktigere om jeg forsøker å legge så mye «kjærlighet» som mulig, i hver linje jeg tegner. Leserne er antagelig ikke bevisste dette, men jeg tror (eller håper i det minste) at dette vil ha en dypere virkning på dem på sikt.Derfor anser jeg at det betyr intet hva slags verktøy du bruker, hva slags genre du jobber innenfor; hvis du forsøker å bli ett med hva du gjør, vil dette spre seg som ringer i vannet.
Et annet spørsmål er hvor dette vi kaller talent kommer i fra? Er det noe vi er født med eller kan vi utvikle det ved øvning? Kan vi utdanne talent?Jeg er tilbøyelig til å tro at vi ikke fødes som «tabula rasa» - en blank side. Jeg husker da jeg så inn i øynene på sønnen min rett etter at han trådte inn i denne verdenen; det var et lite sjokk å møte det blikket; eoner gammelt. Det var ikke blikket til en nyfødt baby. Det var en bevissthet som hadde sett alt, som hadde levd gjennom uregnelige tidsaldre. Samtidig var det et forvirret blikk. Det sa: hvordan havna jeg her? Hva i helvete er dette? Denne usle kroppen? Er dette et nytt mareritt? Og hva faen er du for en type, om jeg tør spørre?
Jeg tror at vi kan utvikle det vi kaller for talent men jeg tror også at vi behøver noe ekstra «som vi har med oss» for å oppnå noe spesielt, utover det vanlige. Det behøver ikke å være ferdigheter i tegning eller maling eller slikt. Nei, tvertom. Se bare på VanGogh. Men vi behøver en viss drivkraft, en lengsel i visse retninger - og dét er hva jeg tror vi har med oss fra et eller annet sted.
Dette fører meg videre til et annet spørsmål: alle disse work-shopene som har blitt så populære. Det er ganske imponerende. Om du ønsker å lære deg å skrive, så deltar du i nærmeste skriveverksted og får lære deg hva du skal og ikke skal. Deretter går du fornøyd hjem og begynner å skrive din første roman.
I det store og hele mistenker jeg at det kan ligge en fare i å bli lært for mye. Naturligvis er det nødvendig å bli veiledet til en viss grense, men jeg tror at veilederen/læreren må la eleven få utforske helt på egen hånd. Slik jeg ser det er kunstlærerens oppgave stort sett å være den som har nøklene, nøklene til forskjellige verktøy og ferdigheter, men hvis han/hun blander seg altfor mye i den individuelle elevens utvikling, er det fare på ferde. Læreren burde utvikle en slags intuisjon for elevens individuelle behov. Vi behøver alle veiledning, det er sant, men det kan ikke være i en og samme retning for hver og en av oss. Dette er imidlertid et vanskelig tema da det ligger åpenbare farer i altfor mye frihet med. Jeg tror på en viss grad av restriksjon, være seg selvpålagt eller fra noen annen. Vi behøver hindre for å utvikles men dette varierer fra individ til individ og dette må en lærer være seg bevisst.
Jeg tror at workshopping i og for seg er kan være av det gode, men det finnes en fare her. Det hele avhenger av hvem som leder det. Faren ligger nettopp i dette å bli lært «tricks»., å bli undervist i hvordan man skal unnvike det man utgår fra er feil. Kanskje var det bedre om man ble ført inn i «feller»?
Det perfekte ligger i det uferdige, er det sagt. Jeg tror at det finnes i det minste to veier; den ene går ut på at man lærer seg det perfekte for å jobbe seg bort fra det. Den andre at man er uferdig og strever mot det perfekte. Begge er likeverdige - og der finnes sikkert flere.Å utdanne andre er en høyst besværlig oppgave og kanskje spesielt så når det handler om kunst og kreativitet. Det er ingenting for amatører. Det krever en fullt utviklet kunstner som også bør ha en god kunnskap til den menneskelige naturen.
Wilfred Hildonen, september 1998.