Jeg har forandret stil en del ganger opp gjennom årene... gjør det faktisk fremdeles, om enn i mindre grad...Jeg ble født der hvor sivilasjonen tar slutt, oppe i det arktiske Finnmark, nærmere bestemt i Rustefjelbma i Tana den 15. mars, det Herrens år 1953.
Vi flytta til Telemark i sør-Norge i 1965. (Snakk om å komme til et annet land!)
Oppdaga rock i 1966, the Rolling Stones, drakk meg full første gang i 1967...
Beslutta meg for å komme meg bort i 1970. Droppa all videre skolegang etter ti år på folkeskole og realskole og dro tilbake opp til Finnmark hvor jeg jobba ett år på fiskebruk.
Kom tilbake til Telemark i 1971, totalt blakk og desillusjonert. Etter en del kaotisk flytting fram og tilbake mellom Oslo og Stathelle, som stedet heter der det jeg kalte hjem lå, traff jeg ei fin Langesundsjente på tampen av 1971. Elin Norstrøm het hun og vi er enda gode venner, selv om vi ikke har så mye kontakt nå. I 1974 gifta vi oss og flytta sammen. Det samme året begynte jeg å jobbe for en lokalavis i Porsgrunn - Porsgrunns Dagblad - som illustratør og layoutassistent. Jeg jobba der fram til 1976, da den gamle tegneren deres kom tilbake til byen. Like godt det, tenkte jeg, da jeg følte meg mere eller mindre som en tegneautomat som de dytta en timelønn i. Jeg var også medlem av en kunstgruppe i Brevik - Gruppe 9 - og deltok i et par gruppeutstillinger.
Vi skilte oss forholdsvis lykkelig, da vi ikke hadde barn og følte at tiden var moden for å gå videre. Jeg flytta til Bergen i 1978 hvor jeg snart begynte å arbeide for en liten ukeavis - Nye Bergen - som avistegner og layoutassistent igjen, ved siden av at jeg hadde en serie kalt Felix Færder i hvert nummer den sommeren.
(Om noen skulle ha kopier av den, ville jeg være takknemlig om dere tok kontakt, da originalsidene har forsvunnet)
Oppdaga punk og new wave. Det var en lettelse etter all disco og symfonisk onani på 70-tallet!
Beslutta meg for å se den store, vide verden sommeren 1978. Jeg var tross alt 25 og hadde ikke vært lengre enn til Danmark... Jeg solgte alt jeg hadde, hvilket ikke var mye, tok det jeg fikk for det og haiket i vei.
Veien gikk via Roskildefestivalen og etter en tur til England (London - Newcastle tur-retur) dro jeg gjennom Frankrike, Sveits og ned til Italia. Utafor Firenze traff jeg en gjeng med hyggelige nederlendere som var på vei til Hellas. Etter å ha haika ned til Roma, tok vi toget ned til Otranto nede på "hælspissen". Derifra tok vi en liten båt til Igoumenitsa på den nordvestre delen av den greske kysten. Litt syd for denne byen, fant vi landsbyen Parga hvor vi bosatte oss på stranda. Da var jeg også blakk, så mens mine venner dro videre, ble jeg der jeg var.
Planene mine var å gjøre den store verdensreisa, være på veien i ett år eller så, men det var nok ikke spesielt realistisk...
Den sommeren brøt revolusjonen ut i Iran og det var problem i Afghanistan, så landeveien mot øst var stengt. I oktober, da klærne mine begynte å falle fra hverandre, begynte jeg på veien mot nord igjen.
Året etter dro jeg ned til Egypt (Alexandria og Kairo) hvor jeg ble i et par uker, men det var brennende hett og på slutten av Ramadan, så det ble ingen suksess for å si det mildt. I stedet dro jeg til Parga igjen, hvor jeg ble i over en måned.
Den eneste kreative jobben jeg hadde i denne perioden, var å illustrere for tidsskriftet Arken som forfatteren Kaj Skagen drev. Vi kom godt overens, han og jeg, men mitt alkoholmisbruk hadde begynt å ta seg kraftig opp igjen etter noen rolige år i ekteskapets trygge favn, så jeg valsa snart videre. På grunn av min flakking gikk jeg glipp av tilbudet om å gjøre coveret til The Aller Værstes andre album - Disneyland i de tusen hjem! Så sa i alle fall Chris Erichsen til meg en gang. Jaja... Det ble masser av flytting fram og tilbake og rundt omkring og i 1980 kom jeg meg inn på en folkehøyskole i Buskerud, mest for å ha et sted å bo. Men det varte bare i 5 uker da jeg i solidaritetens og rettferdighetens navn - haha! - forlangte å bli utvist sammen med noen andre, på grunn av hasjrøyking...
Seinere, tilbake i Bergen, begynte jeg på kveldsgymnas for om mulig å ta artium. Men samtidig ble jeg involvert i en større husokkupasjon så det ble ikke mye tid for boklig lærdom. Da eksamenstida kom, ble vi som kronen på verket sparka ut fra huset vi bodde i, en del av mine venner og jeg. Etter en vill og våt sommer i 1982, klarte jeg å komme meg på toget til Sverige hvor jeg hadde kommet inn på en to års kunstnerisk linje ved Steinerseminariet i Järna utafor Stockholm.
Jeg følte at min kreativitet hadde kommet inn på et blindspor. Hittil hadde jeg strevd etter å perfeksjonere mine evner men fant til slutt ut at det var en kald lek med døde former. Jeg var interessert i noen av idéene disse antroposofene hadde, for eksempel hva gjaldt farger. Jeg lærte en god del, men da undervisninga tok ganske dogmatiske former etter det første året, begynte jeg å male hjemme i leiligheten jeg delte med min irske venn, John Rooney. Vi holdt også en utstilling sammen på slutten av det andre året der. Bare oljemalinger, midt i akvarelland...
I 1984 kom jeg inn på Kunstskolen i Kabelvåg i Lofoten. Der fant jeg ikke noe skikkelig sted å bo, og det gjorde at jeg oppholdt meg mere enn gjerne på stedets uteserveringer. I tillegg frustrerte undervisninga meg, da jeg var inne i en kunstnerisk utviklingsprosess som ble avbrutt der. Man hadde en plan å følge og selvstendige tanker passa ikke inn i den. Dessuten var nå drikkevanene mine ganske heftige, så det skoleåret slutta i kaos sommeren 1985.
Jeg dro tilbake til Järna hvor jeg fikk jobb som maler for Färgbygge, et sted hvor de jobber med naturlige farger og blant annet har satt farger til Kulturhuset i Tromsø. Lønna gikk imidlertid ikke å leve på, så jeg begynte å jobbe med psykisk utviklingshemma. De gav meg mye. Jeg håper jeg gav dem noe i gjengjeld. Takk, folkens.
Jeg kom tilbake til Bergen i februar, 1987. Hadde fått meg en jobb på et lignende sted som det i Sverige, men fikk et spark i ræva og havna på arbeidsløhetstrygd og snart sosialen og til og med på gata. Jeg hadde innsett at jeg var en alkoholiker og hadde fått en plass på et hjem over vinteren, da en kamerat spurte om jeg ville bli med ham til Barcelona. Jeg funderte på saken - i ca. 10 sekunder - og sa ja.
Jeg bodde i Barrio Gótic fra oktober 1987 til mai 1988. Forsøkte å få noen serier inn i El Vibora, det andre største seriemagasinet i Spania, men gav opp etter at Tone fra Bergen kom ned. Vi flytta tilbake til Bergen mens Jan Eide ble igjen.
Deretter hadde jeg et par jobber for en annen kamerat - Kjell Arne Pleym - som hadde et musikkformidlingsfirma i Tromsø på den tida. Jeg gjorde noen plakater for ham. Gjorde også noen tresnitt som jeg til og med forsøkte å selge på gata i Bergen, uten noen suksess. Begynte å lage noen serier men kom aldri til slutten.
(En av dem fikk jeg forresten inn i Forresten nummer tolv 2002...)
I 1989 var jeg aleine igjen, fremdeles arbeidsløs. Våren 1990 hadde jeg fått nok og etter å ha gjort den første tegningen på flere måneder - et dystert selvportrett - pakka jeg en veske og dro over fjellet til Oslo. Der i fra videre til gode, gamle Järna igjen, hvor jeg fikk jobb på kjøkkenet på Vidarkliniken, det antroposofiske sykehuset der, mest takket være John som var med på å bygge opp det kjøkkenet. (Noen antroposof er jeg ikke og mye kan sies om dem, men jobb hos dem fikk jeg i alle fall...) I løpet av et år hadde jeg jobba meg opp fra oppvasken til andrekokk. Et nytt talent oppdaga. Jeg kan faktisk lage god mat!
Sommeren 1991 flytta jeg til Finland da sjansen bød seg, da jeg aldri ble spesielt glad i Sverige:-) bgynte å jobbe for finlandssvenske Ny Tid i mars 1992 - og kort deretter for Hufvudsstadsbladet, den største svenskspråklige avisa i Finland.
For de som ikke vet det, er Finland et tospråklig land og 300 000 har svensk som morsmål - og det er ikke samme svensk som finner utflytta til Sverige snakker! Og Helsingfors het faktisk det før det fikk navnet Helsinki og svensktalende har det bodd der antagelig før de svenske korstogene dit i middelalderen. Muminmammaen Tove Jansson var finlandssvensk og Edith Södergran likeså, akkurat som Jean Sibelius, Så nå vet dere det...
I 1995 fant jeg ut at jeg faktisk hadde en framtid, så jeg klarte å slutte å drikke bare av den grunn. Motivasjon, kalles det. Har ikke rørt stoffet siden og savner det ikke. Begeret var tømt til bunns.
Etter det har bare snøballen rulla i vei og de som vil, kan ta en titt på mitt CV for å få vite detaljer om karrieren min. Man blir ikke profet i sitt hjemland, heter det, og det ser nesten ut til å stemme for min del. Det var i Finland det begynte...
I oktober 1999 flytta jeg til Viseu i Portugal, en by i den nordlige delen av landet, dog noe syd for Porto, opp i fjellene mot Spania. Hvorfor Portugal og hvorfor akkurat Viseu? Fordi jeg ble forelska i landet, første gangen jeg kom hit i 1993 - og Viseu ble det fordi jeg ble kjent med en kunstner her, Teresa Torres, via Internett. Hun inviterte meg til å delta i en multimediautstilling her, sommeren 1999, og etter at jeg dro hit for å delta i forberedelsene, beslutta jeg meg for å flytte, hvilket jeg gjorde samme høst. Den 15. oktober rulla jeg og yngstebroren min, Gunnar, inn i byen med flyttelasset i en gammel Skoda. De første ukene bodde jeg hos Teresa og Ilidio, mannen hennes, før jeg fikk meg en egen leilighet.
Det ble sju år tilsammen i Portugal, men det ser ut som om frasen "å slå seg til ro" ikke passer meg. Etter en ganske vanskelig begynnelse gikk livet videre og jeg lærte etterhvert språket temmelig bra, mye takket være mitt andre ekteskap med ei dame fra distriktet. Det tok imidlertid også en slutt og etter en reise til Brasil, hvor jeg ankom São Paulo samtidig med at tidenes verste gangsterkrig brøt ut, flytta jeg tilbake til Norge etter over 16 år i utlendigheten. Her bosatte jeg meg ved kysten i Bamble kommune i Telemark etter å ha gifta meg for tredje gang (!) med Julyana fra Brasil.
(Dette med ekteskap er noe man må igjennom om man vil være sammen med noen fra andre land, om man ikke er rik, da...)
Hele tida har jeg fortsatt å jobbe for Hufvudstadsbladet, takket være Internett. Distansarbeide som det heter:)