Hvorhen Mac?


Det råder kaos i Macverdenen. For ikke så lenge siden slapp Apples toppsjef, Steve Jobs, en bombe; Mac vil ikke lenger bli produsert med PowerPC-chips fra IBM og i stedet vil de bruke Intel.

Jaha. Og så? Spør den ikke innvidde og ser tomt på deg, rynker kanskje lett på pannen og er lettere irritert over å bli forstyrret på denne måten med uvesenhetligheter som bare angår en engere krets med meget spesielt interesserte.

Macfanatikere himler der i mot med øynene og slår seg for pannen, sliter sine kjortler i stykker og strør aske i håret mens de forbanner sine guder. Dette er slutten, dette er Dommens Dag og Gud er død og har tapt slaget til Djevelen som skal herske over verden til evig tid, ve og pine!

Dessuten opplever vi at en god del forståsegpåere og såkalte markedsanalytikere viser stort interesse for saken, og jo, som en allerede mangeårig Macbruker som vel kan sies å være så godt som helfrelst, skal det innrømmes at nyheten med det første virket omveltende, mye fordi man har blitt fortalt at disse bestanddelene - chipsene - som er det eneste som teknisk sett skiller en Macintosh fra en såkalt PC, er bedre enn Intelchipsene som brukes i de senere, dette til tross for at de siste kan skilte med så meget høyere prosessorhastigheter. Dette ble imidlertid døpt ‘megaherzmyten’ og avskrevet som nettopp en myte. Enkelt forklart kan man si det slik at mye av den målte hastigheten i Intel-prosessorer er kun hastighet som ikke produserer noenting. Det er som en som blir stående å løpe på stedet mens skrittene telles. Ingen distanse blir tilbakelagt men mange skritt springes. PowerPC-prosessorene som finnes i Mac er mere som solide arbeidshester. De lunter trygt og sikkert avgårde, ingenlunde langsomt dog allikevel ikke lynende raskt, men mens de traver på, trekker de mange tunge lass med seg slik at hver eneste, lille herz blir utnyttet.

Jaha, var så alt dette bare en hype, løgn og forbannet dikt?

Naturligvis ikke, men allikevel besluttet seg Jobs for at nå er det Intel som gjelder. Ikke nok med det, han kunne også opplyse om at Apple faktisk har regnet med denne muligheten i alle de fem årene Mac OS X har eksistert. De har hele tiden utviklet en versjon som kan fungere like bra på Intel-chips som på PowerPC.

Så nå summer det og bobler og til og med koker over av rykter og spekulasjoner i hele den informasjonsteknologiske verdenen. Hva i all verden innebærer nå dette? Hvorhen er Apple på vei? Hva? Hvilket?

De fleste synes dog å konstatere at Apple er et selskap som i lengre tid har laget nisjeprodukter av høy kvalitet men kun beregnet for spesielt interesserte, helt fram til de lanserte iPod som jo har blitt en dundrende suksess over hele linja. Oppfinnsomme har de jo bestandig vært, disse Applefolkene, selv om de ikke på noen måte er forretningsmennesker og når det gjelder den delen av markedet dominerer nok Windows med en smule konkurranse fra Linux, så der har nok ikke Apple stort å komme med med sine riktignok elegant designete kvalitetsprodukter, men nå snakker vi hverdag og jobb her, folkens, og da har vi hverken tid eller rom for artistiske snurrepiperier, men der i mot har de sikkert et marked i finstua hvor de nok vil overraske oss med riktig fiffige produkter som vil stå seg godt til den nye sofagruppen, ikke sant, kjære du, og dessuten er de jo tross alt noe billigere enn Bang & Olufsen. Joda. Det er nok dette Jobs tenker på, smart som han er og sans for design som han har.

Latterlig.

Disse forståsegpåerne beviser bare at de har forstått like lite av Steve Jobs som de har forstått hva design egentlig er. Den perfekte designen handler om et møte, et krysningspunkt mellom form og funksjon. Alle verktøy har en funksjon og de fleste eksisterer dessuten i den fysiske verdenen selv om denne skulle være virtuell, og har dermed også en form. Denne formen bør bygge på funksjonen men slik at den underletter denne. Når dette skjer, oppstår sann funksjonalisme og også en egen form av skjønnhet som føles som at ‘alt er på sin plass’. Det finnes ikke noe unødvendig men det er allikevel ikke nakent, avkledt, maskinmessig, fordi funksjonen har sin egen inneboende eleganse. Dette er det hva design handler om. Det handler ikke om virkelighetsfjerne nisjeprodukter for spesielt interesserte men tvert om noe som er beregnet på alle og enhver. Det handler om bruksgjenstander. Formfullendte bruksgjenstander. Det handler om kniven som sitter som støpt i handa og om bilen som ligger som klistra på veien.

Hvis noen tror at Jobs vil nøye seg med å ha skapt et selskap som lager nisjeprodukter for spesielt interesserte og kanskje i tillegg populære underholdningsmaskiner, så tror jeg disse får forberede seg på mye forvirret hodekløing i tiden som kommer.

Hva ville Apple si med slagord som ‘datamaskiner for resten av oss’? Hvem var de som ikke ble regnet med her? Jeg tror vi trygt kan si at det var teknologene, bokførerne og dataekspertene, de som fikk utdannelse på dette enda så nye området. ‘Resten av oss’ var alle oss andre, herr og fru Hvermannsen med familie, studenter, kunstnere, forfattere, arbeidere, hjemmefedre og mødre og døtre og sønner med bestemødre og kusiner, fettere og bestefedre og onkler og tanter med. Det var slett ikke meningen at Mac skulle bli noe for ‘spesielt interesserte’, for folk som driver ‘med noe kreativt’, grafikerbransjen og alle disse klisjémytene man så ofte får høre. Tanken var så langt i fra at Mac skulle være et estetisk innslag i designer-freaks hverdag. De skulle være bruksgjenstander i folks hverdag.

Hvorfor det allikevel ble slik som det ble, er en lang historie og det ville føre for langt å komme inn på det her, men det har delvis med manglende forretningssans hos de som drev Apple å gjøre, i kombinasjon med et hensynsløst talent for akkurat forretninger hos de som stod bak Microsoft. Det blir enda diskutert om hva som kunne ha skjedd dersom og hvissåfremtitilfelle men det gikk som det gikk. Microsoft gjorde de rette sjakktrekkene og oppnådde snart noe nært et monopol, ja, så til den grad at vanlige folk i dag tror at PC og Windows er synonymer og at det ene ikke kan eksistere uten det andre. Noen hører kanskje om Mac men det de hører er som regel omgitt av en veritabel ertesuppetåke av myter, forvrengninger og direkte usannheter at de naturligvis bare avfeier det hele. Det hører liksom ikke med til virkeligheten. Det er bare fjas og uvesentligheter og ikke noe å bry seg om. Det er bare noe som slike kunstnertyper av uforståelige grunner er opptatte av og de skjønner jo ikke at man ikke har tid med slikt i hverdagens slit.

Jeg er overbevist om at Steve Jobs har slitt med det Store Spørsmålet helt siden han kom tilbake til Apple etter å ha blitt skviset ut av den Pepsidirektøren som han selv ansatte og som førte til en lang, lang vei nedover for et selskap som faktisk var et av de ledende på dette området; hvordan er det mulig at et produkt som simpelthen er så overlegent et annet og som dessuten er så mange ganger enklere å bruke, mye stabilere og dessuten lettere å begripe seg på, slik at nettopp herr og fru Hvermannsen med familie uten problemer kan ha glede av det, hvordan er det mulig at dette produktet blir så til de grader danket ut av et mediokert produkt som er ustabilt, sliter med et berg av feil og mangler og som er så komplisert å bruke at ingen får noen som helst glede av det, så til de grader at det overlegne produktet til slutt blir fullstendig oversett og forvist til et bitte lite og mørkt hjørne, kun opplyst av lyset fra sin egen fortreffelighet?

Dette spørsmålet leder før eller senere til et annet som er mere konstruktivt; hva gjøre for å rette opp denne tingenes sørgelige tilstand, hvordan får man folk til å se det overlegne produktet slik det er, befridd fra det løgnaktige vrengebildet av myter og usannheter som nå skjuler det?

Det er dette Steve Jobs har arbeidet med i alle disse årene siden han kom tilbake. Det gjaldt å manøvrere det synkede skipet ut fra det blindveisfarvannet det hadde seilt inn i, vende det langsomt om og samtidig slenge overbord all unødig ballast som hadde forskjøvet seg slik at slagsiden kunne rettes opp. Hva gjorde han? Han avsluttet det villnisset av forkjellige produktlinjer som hadde fått gro som ugress siden ingen hadde noen overordnet idé med hva de gjorde. Man var innovativ men visste ikke hvorfor. Etter å ha lansert noe helt nytt innenfor bransjen - personlige datamaskiner med farger og dristige former, som ikke var firkantede og beige! - ble også selve operativsystemet kastet ut og et helt nytt ble skapt, et som bygde på en UNIX-variant, noe som gjorde det mere kompatibelt med det meste enn selveste Windows, for dette er jo egentlig et sidefenomen som har vokst som en kreftsvulst men som i kraft av sin dominerende posisjon framtrer som norm, som standard.

Mac OS X ble skapt og dermed var en ny kurs satt. Ut mot åpent farvann og bort fra kronglete, innaskjærs farleder hvor hobbyseilerne satt og koste seg i sine Macjoller og beskuet sine navler og hadde det såre godt i solskinnet.

Så skapte man et nytt produkt - en bærbar musikkspiller for den digitale tid - iPod. Ganske raskt ble Apple markedsleder på dette området, godt hjulpet av en programvare som gjorde det enkelt og lett å kjøpe musikk på Internett - iTunes. Millionene raslet inn i kassene og Apple fikk fornyet rykte som oppfinnsomt og fiffig, naturligvis bare når det gjaldt underholdning, men underholdning er jo - ja, underholdende, ikke sant?

Men var dette nok? Nei, så klart det ikke var det. Det var fortsatt noe som bandt Mac-plattformen til sin innaskjærs seilas; prosessoren som var så vesensforskjellig fra de som det dominerende Windows brukte. Hvis Macs prosessorer ville bli så kraftfulle og så overlegne at de kunne springe i sirkler rundt selv den kraftigste PC, ja, da var det jo ikke noe problem og man kunne fortsette på den veien, men sett nå at det ikke gikk slik? En prosessor er tross alt bare en prosessor og selv om den ene kan ha sine fordeler framfor den andre, så bygger de alle på en lignende teknologi. Detaljløsningene kan være forskjellige, men resultatet er til sist ikke så revolusjerende forskjellige fra hverandre at konkurrenten blir slått med forfjamselse og verden falle i staver av beundring. IBM kunne til slutt ikke levere det Jobs behøvde, prosessorer som var så kraftige og effektive at de ville banke enhver Intel ned i støvlene. I stedet ble det Intel som begynte å springe forbi til tross for all på-stedet-hvil-løping.

Mac-plattformen måtte enda lengre ut på det åpne, allmenne havet. Derfor eliminerte Jobs den eneste egentlige forskjellen på den maskinvaren som Mac OS X kjører på, prosessoren. Med ett slag befinner seg Mac på samme bane som giganten Windows, side om side. En bitteliten mus mot en brautende Goliat. Men side om side og den lille musa strutter av selvtillit. Her kommer Speedy Gonzales!

Neida, dette dreier seg absolutt ikke om et selskap som vil nøye seg med å lage produkter for spesielt interesserte og for finstua - om ikke så altfor lenge vil Jobs endelig ha fått Apple i den posisjonen han hele tida har sikta seg inn på; klar til kappestrid med giganten. iPod i all ære men Steve Jobs vet at Apple har et produkt som er mye viktigere og som rett og slett vil gjøre verden mye enklere og til og med hjelpe forretningsfolk til å spare penger og tjen dem med, han vet at han har et overleget produkt i Mac OS X, slik som alle og enhver som har våget seg på å prøve det vet det samme, så det gjelder bare å komme dithen at mange, mange flere vil oppdage det. Han vet at det rekker med at folk får tid til å prøve det, får en sjanse til å sammenligne Mac OS X med Windows, så vil lyset gå opp for dem; jamen, det her er jo ikke noe merksnodige greier! Det er jo så enkelt som bare den! Herrejemini, det her er jo pinadø artig å bruke! Ikke noe problemer her, gitt! Hvorfor har ingen fortalt om det her før?

Det er rett og slett et operativsystem for alle oss andre, et som ganske enkelt fungerer, lekende lett og som toppen på kransekaka og prikken over i’en så er det et system som gjør mange såkalte spesialister jobbløse da man jo finner ut av det meste selv!

Det er et høyt spill men det blir spennene tider framover.

Wilfred Hildonen
Viseu, 16.juni 2005