Fremskrittspartiets kode

Det har vært snakk om å finne en løsning på Fremskrittspartiets kode - hva er hemmeligheten bak dets suksess? Løsningen kan finnes i et lite historisk tilbakeblikk, men krever at man våger å kalle en spade for en spade.

Tidlig på 70-tallet jobbet jeg sammen med noen av de første pakistanerne som kom til Norge. Etter en tid fikk jeg også et rom i en bygning de bodde i nede ved Ankertorget. Da dette ble kjent blant de norske på arbeidsplassen, var det ikke måte på advarsler og rasismen stod i fullt flor. Dette hadde jeg merket tidligere også. Borte var de snille nordmennene som "syntes synd på negrene" i USA den gangen de kjempet sin borgerrettskamp på 60-tallet. Vi som kom nordfra visste naturligvis noe om dybden av denne medfølelsen. I dag er det glemt at man så sent som de første årene inn på 70-tallet enda kunne finne annonser i Aftenposten over hybler og leilgheter hvor man kunne lese "Nordlendinger ikke ønskede!" I dag høres det utrolig ut, og er for lengst glemt, men i noen arkiver burde man kunne finne slike eksempler.

Disse rasistiske kommentarene til mine og pakistanernes arbeidskolleger fikk meg til å tenke at det nok finnes en grobunn for en lignende bevegelse som den som kom til makten i Tyskland på 30-tallet. Programmet måtte bare være annerledes og naturligvis måtte man glemme uniformene. Slik jeg så det, forbiså langt de fleste nazismens og fascismens innerste vesen og dets appell til det smålige og hevngjerrige i oss, og i stedet stirret man seg blinde på ytre kjennetegn.

Hva om man endret disse?

Jeg så for meg at for å lykkes måtte en en ny folkeforfører komme i dress og være smilende og omgjengelig, ja, litt av en svigermorsdrøm og sologvårer i en og samme person. Gasskammere, militarisme og konsentrasjonsleire, stormavdelinger og mytologiske symboler måtte man glemme.

Ikke så lenge etter dukket en sukkerfabrikant med et hvitt selgersmil opp og begynte å markedsføre det han misvisende kalte Fremskrittspartiet. Fra første stund beilet han til alle lavere impulser, blandet opp med sedvanlig grinebiteri over den trauste, tause majorieten som ble misforstått og forbigått og forbisett. Oppe i det hele rørte han inn en passende dose aggresjon mot det fremmede og de fremmede. Naturligvis måtte det til en del forakt for intellektuelle og kunstnere. Heksebrygget stod og kokte og boblet og spredde sine forførerske dunster over det ganske land.

Så der er koden. Den er ganske enkel å løse. NSDAP brukte samme kode med stort hell i sin tid - inn til det naturligvis endte med katastrofe. FRP har hittil hatt samme hell med seg og bygger på utbredt dumhet, historieløshet, misunnelse, egoisme, fremmedfrykt, underlegenhetsfølelse, overfladiskhet. You name it.

Problemet er kanskje at dette kan man jo ikke si. Man kan ikke beskylde hundretusener av helt vanlige nordmenn for å falle i den samme fella som millioner helt vanlige tyskere falt i anno dazumal, kan man? Er ikke det det samme som å beskylde dem for å være fordekte nazister og fascister?
Vel, det samme gjaldt for de vanlige tyskerne den gangen. De var hverken verre eller bedre enn den gjengse norske mannen eller kvinnen som gir sin stemme til FRP. Etterpå sa de naturligvis alle sammen at de jo ikke visste. Hadde de bare visst, så...

Det ligger nok ingen konsentrasjonsleire eller gasskammere i fremtiden hos Fremskrittspartiet, selv om de gjerne vil herse og herje med innvandrere og sende dem tilbake til fattigdom og krig og nød. Men det finnes andre saker som kunne lede like rakt inn i katastrofen som NSDAP sin politkk. Jeg tenker på miljøet.

Da ville naturligvis den gjengse, normale, nokså greie nordmannen som stemte FRP si at han jo ikke visste. Hadde han bare visst, så...

Og hvordan var så de pakistanerne i Osterhausgata? Naturligvis var de verdens greieste og hjelpsommeste mennesker, gode naboer og kamerater i ett og alt.

Etiketter: Fremskrittspartiet, Frp, FRPkode, populisme

posted by Wilfred at 4:22 PM