Mitt første møte mellom de to tilsynelatende motsetningene som følger hverandre som hånd i hånd, fant sted på sekstitallet og var av den banalere sorten. Vi som likte rock, lot håret gro mens countrytilhengerne i høyden kunne akseptere femtitallets ducktails og reaksjonene deres på den nye unisexstilen var på grensen til å være aggressive og voldsomme. Vi ble skjelt ut for å være "jenter" i motsetning til de "ekte mannfolka" de selv var. De hyllet maskulinitet i dens mest primitive form mens vi følte at vi gikk mot de fleste konvensjoner . At mange av oss samtidig skapte nye, er en annen sak.

Snart merket jeg at det var noe som ikke stemte helt med den barske og hardbarkede mannsrollen som disse beundret og forsøkte å leve opp til. Man merket det tydelig i musikken deres; en sterk og søtladen sentimental strøm med jamrende stemmer som hulkende klaget over livets og kjærlighetens bitre svik og hvor uendelig ensomme disse rytterne var og hvor uendelig synd det var på dem. Sentimentaliteten brøt også igjennom når man kom dem innpå livet, av og til under innflytelse av alkohol. I slike situasjoner var grensen mellom sentimentalitet og brutalitet farlig fin og de tårevåte, følelsesladete øyeblikkene fylte av broderlig varme og forsoning, kunne rett som det var overgå i voldsomt håndgemeng, nesten uten forvarsel.

Dette var altså mitt første, enkle møte med dette motsetningsparet. Siden har interessen for dette veket tilbake for mange andre problemstillinger, men den ble liggende i bakgrunnen og gnaget på bevisstheten og forsøkte å påkalle min oppmerksomhet fra tid til annen.

Jeg møtte den i en annen form gjennom min interesse for den delen av historien som førte fram til Det Tredje Rikets oppgang og fall og mine forsøk på å forstå hvordan et slikt politisk og menneskelig mareritt kunne skje. Mange er skeptiske mot generaliseringer, men om man er seg bevisst at disse kun er gyldige når man betrakter noe på avstand, kan de vise oss store linjer og brede penselstrøk som kan hjelpe oss til å forstå helhetsbildet. En slik generalisering er den sentimentaliteten som gjennomsyret mye av den tyske middelklassen i tiden fram mot nazismens maktovertagelse og også under de årene de satt ved makten. Adolf Hitlers kunstneriske arbeider var et uttrykk for denne. Kvinnen ble satt på piedestall og skulle heves over de "skitne", hverdagslige gjøremålene som mannen måtte befenge seg med. Hun og barna lyste opp hjemmets lune arne hvor han kunne hvile seg ut etter sin strabasiøse dag ute i den store, vide og farlige verden der utenfor. Kanskje fantes der dessuten en hund som trofast fulgte sin herre i tykt og tynt. En velordnet, sødmefylt religiøsitet hørte med, mest som et middel til å holde det dyriske og dermed det lovløse i mennesket i streng tukt og age. Kinder, Kirche und Küche - se, det var Kvinnens lodd, hun som var både Mor og Madonna. Og holdt hun seg ikke til dette, så ve henne! Da var hun en Hore!

Det synes å være noe som utmerker sentimentaliteten satt i system; frykt for kvinnen, en frykt som kanskje kan spores til en frykt for selve seksualiteten.

Akkurat det seksuelle var et område den hardbarkede Mannen hadde et problematisk forhold til. På den ene siden sydet han over av en nærmest dyrisk seksualitet hvor kvinner ble sett som objekt han kunne bruke for å tilfredstille sine lyster med for deretter å brutalt kastes til side, til fordel for en nesten homoerotisk kameratslighet menn i mellom. På den andre siden lengtet han etter en kvinne som kunne være som en havn for ham, dit han kunne styre inn og finne ro etter alle uroens år, de årene som hadde gått siden han hadde falt ut av det lune redet og mors kjærlige omsorg. Når han endelig fant den rette, var sirkelen sluttet. Han var hjemme igjen og en kvinnes kjærlige hånd skulle igjen lappe hans klær og stoppe hans strømper med kjærlighet og ømhet i hvert sting.

Langt senere møtte jeg sentimentaliteten igjen hos amerikanerne. Mange av oss har amerikanske slektninger eller Internettvenner som rundt de store høytidene flommer over av sentimentalitet og som da ad elektronisk vei sender søtladne vandrehistorier jorda rundt, til alle som de har i sine kontaktlister. 

Det var mye på grunn av disse mine amerikanske kontakter, at jeg til slutt begynte å forsøke å forstå denne sammenhengen som jeg lenge hadde ant, men nå så stadig tydeligere. De samme menneskene som gasset seg i sliskete søtsuppehistorier uten særlig rot i virkeligheten, kunne snart vise fram en aggressiv side. De forsvarte våpenbruk og hevn i primitive former mens de samtidig påstod at jeg ville elske Amerika om jeg bare kom dit. Folk brydde seg om hverandre og tok vare på hverandre, påstod de. Mitt bilde av USA var feil, og var nok bygget på filmer fulle av storbymareritt og Miami Vices, men lite visste de at mitt amerikanske mareritt så noe annerledes ut, ja, at det vokste fram nettopp av den amerikanske småbyidyllen de mente jeg ville komme til å elske.

Denne idyllen er ikonisk i all sin forføreriske og besnærende enkelhet og naivitet. Det amerikanske Smallville er uskyldsrent og pasteurisert og klinisk renset for forstyrrende element. Hvis de allikevel skulle finnes i form av for eksempel den slemme gutten og de ondskapsulle voksne, så er de som oftest kun elementer som kan brukes til å fremheve et eller annet moralsk tema eller drama, hvor det gode alltid går triumferende av med seieren, mens byboerne faller hverandre om halsen med fuktige øyne og varme smil. En lettelsens latter skyller gjennom gatene. Se, alt var jo bare en vond drøm og nå vender vi tilbake til det sedvanlige livet igjen. Alt er som før og ingenting rokkes ved. Det er evig femtitall og det er evig søndags ettermiddag i en evig juni, like før den fjerde juli.

Også her kjenner alle sin plass og de gode kvinnene er gode mødre og står ved sine menn i tykt og tynt. Mennene er som store barn som kan gjøre dumme saker men som alltid kommer på bedre tanker og blir de store, gode guttene de alltid vil være, med et par unntak for de vise, eldre mennene i sentrale posisjoner som er som kommunale fedre for alle. Alle er på fornavn med alle og tonen er hjertelig og jovial.

Det er når jeg forestiller meg et slikt Smallville at jeg aner uhyggen og ondskapen som ligger latent og lurer i de velstelte prydbuskene. Hvert øyeblikk kan volden og brutaliteten bryte løs og de hyggelige, bredt smilende og ryggdunkende, gudsfryktige menneskene vil forvandle seg til en hatsk lynsjemobb med blodige hender.

Hva bunner denne følelsen i? Har den noen rot i virkeligheten?

Forsøk å utfordre en gjennomsnittsamerikaners tro på den uskyldig, rene småbyidyllen i hans eller hennes hjerte, en idyll som kan anta ulike former og skikkelser, så vil ofte en uventet, hissig aggressivitet bryte den jovialt smilende fasaden.  Gjennomsnittsamerikaneren vil kaste seg ned i en imaginær skyttergrav og fyre løs mot deg med alt hva han eller hun har av mere eller mindre uholdbare argumenter i et innbitt forsvar mot det som oppfattes som et urettferdig angrep på grunnvollene i deres liv. 

Amerikanerne har mange myter som de anser for å være urørbare, ja, nærmest hellige, slik som for eksempel mennene som skrev grunnloven, med George Washington i spissen. Grunnloven i seg selv er et annet eksempel på det som gjennom historiens forløp har blitt opphøyd til myte og blitt hevet over kritikk og dermed satt i en evig, uforanderlig stasis.

Akkurat dette kan tjene som eksempler på hva sentimentalitet egentlig er og hvorfor den så ofte bare er en tynn hinne over en latent brutalitet. 

Når vi forenkler virkeligheten og omskaper dens kompleksitet og iboende kaoskrefter som alltid truer med å kullkaste enhver ordning, til noe ytterst forenklet hvor alle konflikter er slettet ut, skaper vi en falsk idyll. Denne idyllen blir til et slør som vi søker å skjule virkeligheten med, den virkeligheten som er rundt oss men ikke minst den som vi aner i våre indre. Ved å gjemme våre hoder i idyllens tryllesand, forsøker vi å blunde for vår problemfylte omverden og de dype avgrunnene og krasse kontrastene som finnes inne i oss. 

Cowboyvennene fra min ungdom tilbad et forenklet og endimensjonelt mannsideal som ikke hadde noen rot i virkeligheten. De satte kvinnen på piedestall eller dømte henne ut som hore i et desperat forsøk på å skyve både seksualitet og følelser fra seg, forvise begge til en plass hvor de enkelt kunne kategoriseres og hanskes med, i form av den gode moren og hustruen, den aseksuelle engelen som stoppet mannens slitte strømper, og i form av den skitne horen hos hvem han kunne tømme sitt skitne seksuelle begjær, omtrent på samme måte som han gjore sitt fornødne på do. En skitten, men nødvendig affære.

Å skulle måtte innse at kvinner er like sammensatte mennesker som han selv, ble for overmektig. Enda verre var det om han også skulle forsøke å hanskes med det kvinnelige i seg selv. At horen og madonnaen skulle være en og samme kvinne, var perverst. At han skulle kunne finne dem i seg selv, var sykt.

Den samme forenklingen og lengselen etter å skjule virkeligheten bak en forenklet, idyllisk fasade for å kunne blunde for den samme, alltid brysomme virkeligheten, finner vi hos mellomkrigstidens tyske middelklasse og hos dagens gjennomsnittsamerikanere. De første så en omverden som truet alt som var trygt og kjent og tyskt. Den siste ser seg selv som i bunnen god mens verden rundt er fylt av onde mennesker som søker å ødelegge det gode, amerikanske livet. Alt blir til en kamp hvor det gode står mot det onde og dette prosjiseres på verden utenfor - med katastrofale følger. 

Det er denne forenklingen og fornektelsen av den komplekse, problemfylte virkeligheten både utenfor oss og inne i oss selv, som er sentimentalitetens sanne vesen. Det er denne bedragerske løgnaktigheten som er grunnpillarene i det sentimentale.

Frykten for det som vi allikevel føler ligger og lurer under den uskyldsrene, søtladne overflaten, er kilden til aggresjonene som bygges opp i dem som lever i det sentimentale. Disse aggresjonene bryter igjen fram i form av rå brutalitet. Hvis noen våger å pirke ved denne overflaten og slik risikerer å rive opp sløret foran den sentimentales øyne, vil denne reagere ut i fra en ubevisst frykt og uhemmet redsel og angripe den formastelige med alle midler som står til buds. De mere siviliserte vil gi dette verbale uttrykk, men også hos dem føler man tydelig en aggressiv og rå brutalitet i argumentene, noe som bunner i den samme frykten som kan få den mindre siviliserte til å slå om seg i blindt raseri, frykten for at man skal presse dem utfor et imaginært stup, ut av den trygge livsløgnen og ut i det frådende havet av ubønnhørlig, nådeløst liv. 

At jeg ofte har brukt menn som eksempel, bør imidlertid ikke få oss til å narre oss selv med at dette kun er et mannlig fenomen. Kvinner såvel som menn kan søke tilflukt i sentimentalitetens livsløgn og gjør det.

Problemet ligger ikke i at vi er enten menn eller kvinner, men snarere at vi er for lite mennesker. Det menneskelige i oss er kun en mulighet som vi må gripe fatt i for å utvikle denne. Å være enten mann eller kvinne er det enkleste av alt. 

Å bli menneske er utfordringen.