...jeg ble involvert i en av disse debattene igjen; hva er best - Mac eller PC? Jeg ville bare være vennlig og foreslo at PC-brukere som hadde problemer med virus og andre utysker kunne kjøpe en Mac Mini og bruke denne til alt som hadde med Internett å gjøre. Så var det en for hvem dette var som en rød klut og en personlig fornærmelse og dermed brakte helvetet løs. Kanskje dere kjenner typen? Han minner meg om Bug i Microserfs av Coupland - han som alltid er bitter, men som forsvarer Microsoft i alt.
Blir Windows-brukere bitre? Hvis ikke, hvorfor er de da så bistre og intense mens de ramser opp grunner til at Mac suger og at alt annet bare er misunnelse fordi Bill Gates er så rik? Til tross for at feltet er minert med myter, forsøkte jeg å henvise til fakta så godt jeg kunne, men krangelen ble akkurat så håpløs som slike bruker å bli. Til slutt oppstod en parodi i min overopphetede hjerne en natt:
Og så videre.
Parodien er høyst urettferdig overfor min verdige opponent, som er et intelligent og høyst oppegående menneske, men når det kommer til dette temaet faller en slags Berlinmur foran gangsynet hans og intet kan trenge gjennom.
Ja, verre enn noen Berlinmur, for den falt jo til slutt...
Må jeg ikke tro på mine egne erfaringer? Har ikke disse fått meg til å stille spørsmålet gang på gang, det spørsmålet som utallige Macbrukere stiller seg: hvordan er det mulig at produkter som lider av store svakheter sammenlignet med andre, lignende produkter, allikevel har oppnådd en overveldende dominans?
Først må vi klargjøre en sak: når vi snakker om Mac, så snakker vi om flere produkter som er sammensatt til en helhet. En Mac er en velintegrert pakke av maskinvare og programvare som lages av samme produsent, Apple.
Der i mot glemmer vi ofte at PC ikke er synonymt med Windows. En PC - selve maskinvaren - kan jo være utmerket. Det er ikke slik at Macer er overlegne PCer av alle kategorier. Det finnes PCer som absolutt kan banke selv den beste Mac hva prestanda, raskhet og effektivitet angår. Det gjør ikke meg noe. Hvem spiller best gitar? Hvem bryr seg?
Den overveldigende majoriteten av PCene kommer med en programvare installert - operativssystemet Windows som blir laget av verdens største programvareprodusent - Microsoft. Microsoft har imidlertid aldri bygget en PC.
Alle personlige datamaskiner er PCer, også de vi kaller Mac. PC er en forkortelse for Personal Computer - personlig datamaskin. Det var IBM som først brukte forkortelsen, selv om selve begrepet hadde blitt myntet tidligere. Egentlig ble disse datamaskinene kalt ‘microcomputers’ og navnet Microsoft kommer fra dette - Microcomputer Software. Små drypp av historie...
Mange arge og innbitte PC-brukere kommer nok til å sitte med frådende munnviker mens en gnislende lyd presses fram bak hardt sammenpressede lepper, blodløse og tynne som sinte streker, mens de kjemper mot en lyst til å kaste seg over meg for å rive mine argumenter i biter, ned til den minste trevl, men dessverre, til tross for at den seneste versjonen av Windows fungerer mye bedre enn de tidligere, så har ikke mine møter med Windows i forskjellige åpenbaringer fått meg til å forandre oppfatning; dette operativsystemet er ganske mediokert sammenlignet med Apples. Beklager. Vi skal jo ikke ty til løgner bare for å gjøre hverandre lykkelige? Hensikten helliger ikke midlene.
Det var en periode da Mac halket etter, men etter Steve Jobs gjenkomst og overgangen til det UNIX-baserte OSX så har de rast forbi igjen, med flere hestelengder. Allikevel er Mac enda et marginelt fenomen. Hvorfor? Vil verden virkelig bedras?
Jeg begynte å skrive dette på Word for Mac, som mange påstår er bedre enn Windows-utgaven og var begynt på min andre reviderte versjon, da noe underlig hendte. Jeg hadde satt Word til å spare automatisk hvert minutt og bekymret meg derfor ikke om å gjøre dette manuelt, da alt plutselig hikket til og programmet forsvant. Jeg åpnet det på nytt og tenkte at ettersom det var satt til å spare automatisk, var jo ingen skade skjedd. Kanskje jeg hadde mistet en setning eller to, men det var jo en bagatell. Men den gang ei - en melding sa at en eller annen mystisk feil hadde inntredt og om jeg derfor ville forsøke å gjenoppbygge dokumentet bla bla bla? Jada, så klart jeg ville det, men resultatet ble en grøt av kode inkorporert med teksten min så jeg ble så irritert på det hele at jeg besluttet å bruke AppleWorks som jeg flyttet over fra min bærbare.
Tilfeldigheter? Jeg synes at det å ty til at ‘det var nok bare en tilfeldighet’ er som en overtro. Plutselig mørkner himmelen og tordenen ruller og lynene gnistrer og engstelige huker vi oss sammen ved siden av leirbålene i det vi knuger klubbene til lodne bryst og mumler: “Det er nok bare Tilfeldigheter” i mangel av bedre forklaringer. Vi skal kanskje ikke gå til den andre ytterligheten og anta at alt har en dypere mening og derfor bli paranoide og forvirrede, men det er nå litt morsomt at når jeg holder på med en kritisk tekst om Microsoft og Windows, så ‘eksploderer’ Words, det kanskje mest kjente Microsoftproduktet etter Windows.
Nei? Dere ler ikke?Så var det alle dll-filene jeg måtte finne for å få et program til å fungere i Windows 98, og hvordan programmet og operativssystemet fornøyd aksepterte at jeg lot disse filene ligge på skrivebordet, da jeg ikke visste hvor jeg skulle legge dem. En vant PC-bruker fortalte meg senere at det finnes tre forskjellige steder man kan legge disse, men ingen av disse var skrivebordet. En annen hadde imidlertid lagt dem på et fjerde sted, så det synes som om mulighetene er legio, i alle fall i Windows 98. Det er ikke så nøye liksom, så lenge de finnes på denne siden av cyberspace.
Det at disse filene manglet i et system som var nyinstallert og oppdatert til punkt og prikke, virker underlig i seg selv. Det kunne ikke være programmakernes skyld, da andre jeg snakket med ikke fikk beskjeder om manglende dll’er og annet dall. Litt slinger i valsen, tydeligvis. Slark i gjengene.
Det finnes de som sier at de aldri har hatt noe problem med Windows. Kanskje det. Det er bare en sak jeg lurer på; har de noe å sammenligne med? Dessuten påstås det at om du vet nok så unngår du problemer, men om man må være utdannet bilmekaniker for å få en bil til å fungere, ville man jo anta at bilen ikke er av første klasse, akkurat.
Det er forståelig at noen liker PCer, slik andre elsker å rote med gamle biler og mekke med motorer. Etter dette med dll-filene som fungerte uansett hvor de befant seg, begynte jeg å tenke; er en PC som en gammel bil med en relativ enkel motor? Kanskje alle hackere og crackere og virusmakere ikke utgjør en uforklarlig bølge av tenåringsgenier som plutselig dukket opp samtidig med personlige datamaskiner? Kanskje de ikke er mere genier enn alle de ungguttene som fikk sin første moped og begynte å tukle med denne og som siden hjalp med å fikse traktoren på gården eller kjøpte seg et gammelt vrak av en bil og begynte å skru og pusse på denne? Ingen anså at disse var genier, selv om man nok beundret ferdighetene deres. De var ganske enkelt fingernemme ungdommer.
Naturligvis finnes det genier også blant de som bruker kunnskapene sine på en negativ måte og bryter seg inn i databanker og stjeler vognlaster med andres identiteter og er nære på å starte verdenskriger og lignende, men kanskje de ikke er så mange, kanskje det bare virker slik fordi vi er midt inne i en ny teknologisk omveltning? Kanskje er det ikke så vanskelig å finne smutthull i et system som Windows, om bestanddeler som er så viktige for et program at det nekter å starte om de ikke finnes, kan plasseres litt hulter til bulter. Tyder det ikke på at det hele er litt slurvete laget?
Kanskje de som har følt seg geniforklarte, innbitt vil forsvare kilden til sin status, det som lar dem føle seg slik og som gjør at andre også anser dem hevet over den grå massen? Blir det påstått at denne kilden egentlig er grunn og gjørmete, så skal det nok modenhet og selvinnsikt til for å kunne innrømme at visst kan det stemme. Istedet vil man kanskje kjenne en trang til å lukke øynene og innbitt forsvare seg mot den ubehagelige sannheten; at man egentlig ikke er så mye smartere enn gjennomsnittet når alt kommer til alt.
Det drøyde til sommeren 1998 før jeg kjøpte mitt livs første datamaskin som var en PowerMac 4400. Jeg visste ikke at Apple akkurat stod i ferd med å slippe sine revolusjonerende iMacer, så der satt jeg med en beige boks, like intetsigende som alle PCer med unntak fra det lille, regnbuefargede eplet. Med god hjelp av venner kom jeg ganske fort inn i teknikken, til tross for min nærmest totale uvitenhet på området.
Jeg jobbet for to aviser på den tiden - den ene hadde tatt skrittet fullt ut inn i det digitale ved å installere Mac, mens den andre installerte PC. Macavisen, som med drøyt 200 ansatte var omtrent dobbelt så stor som den andre , hadde få problemer og de som oppstod ble fikset av to medarbeidere som hadde ansvaret med å vedlikeholde hele systemet. På PC-avisen stod alt stille minst en gang i uka og medarbeiderne rev seg i håret mens de ventet på spesialister som måtte komme inn utenfra.
På Macavisen kom det en PC inn på arkivet, selv om ingen visste riktig hva den skulle gjøre der. Dette ble heller aldri klart da den aldri kom i gang. To menn i 30-årene kledte i intetsigende, grå dresser kom, så på den og klødde seg i håret mens de rettet på hornbrillene sine. Etter en ukes tid forsvant både PCen og de og kom aldri tilbake.
Men dette var jo isolerte hendelser og skyldtes kun manglende teknisk kunnskap sier PC-forsvarerne... Igjen; om man behøver være tilnærmelsesvis ingeniør for å få en bil til å rulle, så anser jeg at bilen ikke er så bra.
Det var ikke bare dette som gjorde at jeg ble foretrakk Mac, men også det at jeg til tross for min uvitenhet på området, ganske snart var i stand til å løse alle problemer som oppstod og det for det meste ved hjelp av en tynn håndbok som fulgte med.
Men - da oppstod det altså problemer? Mac er ikke ufeilbarlig? Nei, naturligvis er den ikke det og ingen maskin vil noensinne bli det, men det dreide seg for det meste om såkalte ‘extension conflicts’, noe som var vanlig på den tiden, spesielt om man lastet ned tredjepartsprogrammer. Disse ekstensjonene var vel Macs motsvarighet til dll-filer, men til forskjell fra disse ble man fortalt hva de var og hvor de skulle være om man dobbeltklikket på dem. Systemet tilbød seg dessuten å plassere dem på rett plass for deg. Det hendte heller aldri at de uforklarig nok manglet slik at man måtte laste dem ned fra Internett eller spørre venner om de kunne hjelpe - de kom bare altfor ofte i konflikt med andre slike filer.
Da jeg skulle koble til skriver og scanner fikk jeg demonstrert forskjellen mellom Mac OS og Windows: instruksjonene for Windows opptok tre-fire sider, mens for Mac var det nok med et avsnitt som kunne kokes ned til: Koble til og start opp. Jeg oppdaget snart at slik var det gjennomgående. Er det så rart at jeg ikke ble imponert av PCer med Windows? Er det merkelig at jeg syntes at Mac var lett og grei å ha med å gjøre og at det ikke virket fristende å skulle bale med alt jeg så at PC-brukere balet med, de vanlig, dødelige PC-brukerne som feilet rett som det var, noe som ofte fikk katastrofale og frustrerende følger og gjorde dem bitre og innesluttede?
Det hendte at det ikke fantes nok RAM for å fullføre en prosess og alt ‘frøs’ fast og det eneste som hjalp var en tvungen omstart. I min uvitenhet kalte jeg dette ‘kræsj’ men etter en stund forstod jeg at når PC-brukere snakket om at maskinene deres kræsjet, mente de gjerne et totalhavari hvor systemet måtte installeres på nytt og blå røyk steg opp fra harddiskene deres og om det ikke skjedde, så fikk de stadige beskjeder om at de hadde foretatt seg noe illegalt og at systemet derfor ville stenge av alt og at et eller annet ville gjøre sitt beste for å reparere skaden men man fikk nok pent regne med at verdifulle filer og komponenter var hensides alt håp og derfor burde man belage seg på å reformattere og installere alt på nytt. Vennlig hilsen Bill Gates og Microsoft.
På den tiden var det enklere. Ingen med vettet i behold påstod at Windows var bedre enn Mac, ganske enkelt fordi de fleste som brukte PC snart måtte ty til hjelp fra eksperter og hverdagene for dem var ganske frustrerende, mens den stort sett forløp problemfritt med en Mac. De små problemene som oppstod, kunne de fleste løse selv. For PCer ble situasjonen noe bedre med Windows 98 og på enkelte områder virket det som Apple ble hengende etter, bl.annet når det gjaldt Internett og teknikker forbundet med dette, men egentlig stemte det jo ikke. Appleskuta hadde allerede vendt og det første resultatet av dette var de fargerike iMacene. Det var bare jeg som lå og gynget i kjølvannet av utviklingen.
Som alltid kom det sure kommentarer fra PC-hold - leketøy, fnyste de. Hva har design med saken å gjøre, freste de, fulle av forakt. Dette forhindret ikke at de fleste PC-produsenter begynte å legge til fargerike små detaljer i gjennomskinnelig plast etter et par år. Da de fleste hadde begynt å venne seg til tanken at en liten fargeklatt her og der ikke kunne skade, så kom Apple ut med lysende hvite bærbare og desktop-maskiner i aluminium. Så var det bare å slenge bort den fargete plasten igjen da.
Dette er noe som ofte skjer; for hver nyhet Apple kommer ut med, blir det møtt av et kor av nedsettende kommentarer, fulle av forakt - for så etter en stund å bli kopiert. Det ser ut til å være nærmest en naturlov, akkurat som det at Apples nekrolog skrives noen ganger hvert år.
Min neste Mac var en G4 i grafittgrå og lysegrått og gjennomsiktig plast. Folk sa ofte til meg at nei, Mac ville de nå ikke ha, fordi man kunne jo ikke gjøre noe med dem, altså oppgradere maskinvaren og slikt. Snart hadde jeg imidlertid åpnet den gamle 4400’eren et par ganger og installert mere RAM - og da så jeg nok til å forstå at det var andre saker man også kunne skifte ut. G4en var like enkel å åpne som en koffert. Man bare åpnet en hendel og la ned lokket. Ingen skruer og annet tjafs. Jeg installerte mere RAM, byttet ut det grafiske kortet og installerte et kort for trådløs kommunikasjon samt et PCI-kort for USB 2 og en ekstra harddisk. Enkelt og greit.
Slik ble tåkeslørene blåst til side fra enda en Macmyte. Visst kan man bygge ut en Mac - man behøver ikke engang spesielle deler, utenom til prosessoren og grafikkortet. Stort sett kan man bruke samme deler som til en PC, bare spesifikasjonene stemmer.
Jeg oversatte dessuten et e-postprogram til norsk ved hjelp av ResEdit, et gratisprogram som man kunne bruke til å gå inn i programstrukturer etc. Jeg forstod også at om jeg lærte meg AppleScript, fantes det masser av funksjoner jeg kunne endre eller legge til i systemet, men det avstod jeg klokelig fra.
Det som var litt ironisk, var at de fleste som anså at de ikke ville kjøpe en Mac fordi man ikke kunne gjøre noe for å oppgradere dem, aldri ville ha rørt så mye som en skrue på PCene sine selv. Slik spres myter - gjennom uvitenhet.
Det er vanskeligere å komme over grafikkort og prosessorer til Mac og disse er også som regel dyrere enn motsvarende for PC. Men man kan oppgradere prosessorer, slik at om man sitter med 450 megaherz doble prosessorer som jeg så kan man skifte ut disse og få en 1,8 gigaherz Mac f.eks. - men spørsmålet er bare om det lønner seg. Macer blir hele tiden billigere.
I løpet av sju år utviklet jeg meg fra å være fullstendig analfabet på området til å bli en liten hobbymekaniker. Kanskje jeg til og med kunne ha påtatt meg å bygge min egen PC, utstyrt med tålmodighet og de rette verktøyene og gode håndbøker - men hvorfor det når mine interesser ikke går i den retningen? Jeg er imidlertid overbevist at man ikke behøver å være noen Einstein for å gjøre det. Jeg mistenker også at man ikke behøver å være en Stephen Hawking for å bryte seg inn i Windows.
Nå kommer vi til min gamle mor. Ens gamle mor er ofte en målestokk. Det der kan til og med mora mi klare, sier man ofte. Min mor hadde rukket å fylle 70 og barna hennes hadde spredt seg ut over verden. Tre av dem befant seg på forskjellige steder i Norge og jeg hadde bosatt meg i Portugal mens en søster flyttet til den andre siden av kloden, til Australia. Hvordan skulle ho mor holde kontakten? Søstra mi i Sydney lot sin gamle Mac, en Performa, være igjen, så jeg besluttet meg for å lære opp mor. Hun hadde knapt rørt en skrivemaskin tidligere og langt mindre brukt et teknologisk monster som en datamaskin - men jeg satte uansett i gang med å lære henne opp via telefon. En annen søster hjalp også til, siden hun bodde i Oslo og var oftere på besøk hjemme og kjente dessuten også til Mac, men hoveddelen falt på meg. Jeg synes det sier noe om hvor brukervennlig en Mac er, at mor klarte av å koble seg opp til Internett, hente e-post og skrive og sende meldinger allerede etter et par-tre uker. Det hendte også at hun gikk inn i systemvalgene og sjekket Internettkoblingene helt alene etter at jeg hadde fortalt henne hvordan. Jeg tillater meg å tro at dette skulle ha gått langsommere om det hadde dreid seg om en gammel PC.
Allikevel, Apple malte seg mere og mere inn i et hjørne, slik utviklingen gikk. Til slutt kom Steve Jobs tilbake, han som mange regner som Macintosh’ far, selv om andre tilskriver Jef Raskins den æren. Allikevel må nok Jobs få en stor del av det åndelige farskapet, da Raskins forlot Apple på grunn av at han og Jobs ikke kom overens og Macintosh ble noe annet enn hva Raskins hadde tenkt seg. Nå hadde Jobs med seg et nytt operativsystem som het NeXT OS. Apple besluttet seg for at om de skulle ha en sjanse til å overleve måtte de begynne på et helt nytt kapitel og NeXTStep var det som reddet dem fra å gjøre om alt fra grunnen av. NeXT OS ble til Mac OS X som altså er mere enn en oppgradering fra versjon 9 til versjon 10. Det er et helt nytt operativsystem, bygd på en UNIX-variant og UNIX er kjernen mere avanserte system ble bygd på, slike som vitenskapsmenn og -kvinner fant å kunne stole på og ikke noe hobby-OS sammenrasket for å fungere på hobbydatamaskiner som man kunne bestille som byggesett til roterommet.
For å ikke gjøre det helt umulig for de trofaste, gamle Macbrukerne, så valgte man samtidig å oppgradere det gamle systemet, som i OSX-språk ble til Mac Classic. Om man installerte OS X, kunne man stadig beholde det gamle OSet og bytte lekende lett mellom de to om man hadde programmer som enda ikke var kompatible med OSX.
Oppgraderingene av det gamle OSet ble hverken fugl eller fisk, ettersom de var ment å skulle lette overgangen til OSX og dette merket man sannelig i det at kanskje overgangen ble lettere, men for oss som enda ikke var klar til å ta spranget, ble livet i Classic mere konfliktfylt og Macopplevelsen begynte å minne om det vi hadde sett Windows-brukere slite med tidligere, mens de der i mot fikk sin tid i sola og kunne geipe til oss stakkare der programmer til stadighet frøs for oss og vi måtte ta omstart etter omstart mens Intel galopperte i vei med stadig raskere prosessorer og Win98 ble til 2000 og DOS ble til NT og XP...
De utallige meldingene om Apples død viste seg imidlertid å være overdrevet, selv om det skal innrømmes at hosten ikke var pen å høre på til tider. Mellom Mac OS 8.6 og Mac OSX var det en god del som rett og slett gav opp. De første ‘kattene’ var ikke så spreke de heller og til og med den første stabilt fungerende utgaven av det nye systemet - Jaguar - hadde sine problemer. Men selv om Microsoft sa at de nå bygde på NT - Ny Teknologi - så slepte de med seg faen på lasset. Windows 2000 ble sluppet løs med 63000 kjente ‘bugs’ - eller feil! Tenk om man hadde solgt en bil med 63000 løse skruer!
Etter all denne klagesangen fra dødskyggenes dal, var det en opplevelse som vanskelig kan beskrives når jeg installerte Pantheren og trådte inn i det utsøkt lekre landskapet, med en Dock som gjorde Bølgen der jeg lot pekeren spille over den og hvor vinduer krøllet seg sammen for å stupe ned i den selvsamme Docken. Det var lekende lett å skape flere brukerkontoer og velge språk for disse. Selv ville jeg ha norsk i mitt område mens fruen og sønnen hennes naturligvis foretrakk portugisisk. Man drar ganske enkelt det språket man vil ha og slipper det øverst i en liste og voilá! Når en annen bruker vil sjekke sin e-post, er det ikke nødvendig å logge ut for det. Den andre bare velger sitt navn fra en meny og så dreier hele skrivebordet seg rundt med en fin 3D-effekt som bare mangler lydeffekter. Når den andre er ferdig kan han eller hun logge ut og du logger tilbake inn og fortsetter der du slapp. Om du ble avbrutt midt i skrivingen av en e-postmelding, ligger alt som før avbrytelsen og det er bare å fortsette.
Snart slippes neste katt ut og man hører allerede hvordan jungelen dirrer av dens knurring. Tiger, Tiger, burning bright...
Hører man en ku raute i det fjerne? Jeg er ikke sikker. Langt unna må det i så tilfelle være. Det er kanskje Longhorn-kua som lengter etter slippe ut fra Microsoft-fjøset?
Sikkerhet, ja, fnyser den innbitte PC-brukeren og drar foraktelig på munnvikene; tror virkelig Macbrukerne at crackere gidder å bry seg om den lille andelen som bruker Mac? Så klart at de går etter Microsoft da det viktigste for dem er å skape seg et ry. Det hadde vært det samme om Apple hadde vært stor og mektig, da skulle dere få sett, da!
Det der er et gammelt argument som til og med blir gjentatt oftere enn meldingene om Apples snart forestående død, men det blir ikke riktigere for det. Naturligvis finnes det ikke et system som er totalt immunt, men akkurat som det er biler du kan bryte deg inn i nesten raskere enn eierne selv kommer inn i dem, så finnes det biler det tar lengre tid å bryte seg inn i. Mac OS X tilhører den senere kategorien. Det finnes en svakhet i argumentet om at crackere ikke vil bry seg om Mac da de er ute etter å skaffe seg et rykte. Ville de ikke få et sterkere rykte om de klarte å bryte seg inn i et bankhvelv enn om de bryter seg inn i hvilken som helst leilighet? Det finnes flere leiligheter enn det finnes banker og det finnes flere datamaskiner med Windows enn med Mac OS X. Argumentet synker som en stein. Igjen; kanskje de fleste som driver med slikt ikke er så smarte og tar seg inn der de klarer.
Om man lykkes å bryte seg inn, så er det flere årsaker til at Windows er mere sårbart og en av de er at det ikke eksisterer noen skott mellom systemet og programmene, hvilket fører til at programmer kan gå inn i systemet og endre på saker der, noe til og med Microsoft selv har gjort uten at brukerne har vært klar over det. I 2002 måtte man si seg enig til følgende når man installerte en sikkerhetsoppdatering:
“Du samtykker at for å beskytte innhold og programvare beskyttet av forvaltning av digitale rettigheter (Sikkert innhold), kan Microsoft forsyne deg med sikkerhetsrelaterte oppdateringer av bestanddeler til operativsystemet som vil lastes automatisk til din datamaskin. Disse sikkerhetsrelaterte oppdateringene kan frata deg muligheten til å kopiere og/eller spille Sikkert Innhold eller bruke annen programvare på din datamaskin.” (Min overs. og kursivering)
Dette ser jo naturligvis bra ut ved første øyekast. De vil beskytte deg mot virus og annet utyske - men det er ingenting her som sier at de ikke også kan frata deg muligheten til å bruke vanlige programmer som ikke er Microsofts! Det betyr dessuten at programvare kan lastes inn som kan gjøre ting på datamaskinen din uten at du er klar over det. Et virus som installerer seg i en administrativ brukerkonto kan gå inn på samme måten og endre på programmer som ikke er åpne, uansett hvor disse befinner seg. Ormer og viruser kan ‘kidnappe’ hele systemet og herje vilt med det. Det er ikke bare den enkelte brukerkontoen som er i fare, men hele systemet. Så fort man klarer å komme inn gjennom den første døra, ligger hele huset åpent.
Dette er ikke så enkelt i Mac OS. Det eksisterer skott mellom program og selve systemet og noe som også gjør det vanskeligere, er hvordan brukerkontoene er organisert. På Mac er det bare administratorkontoen som har retten til å installere programvare eller gjøre forandringer på systemnivå. Man må kjenne til kontoinnehaverens brukernavn og passord hvilket er en ekstra lås å bryte opp. Administratorkontoen har imidlertid ikke tilgang til selve rotnivået av systemet. Rotnivået er i utgangspunktet avstengt på en Mac og en vanlig bruker vil sannsynligvis aldri behøve å gå inn her. Dette er altså enda en vegg et virus må bryte seg gjennom. Det betyr at om et virus skulle komme seg inn i administratorkontoen så kan det allikevel ikke skade systemet verre enn at man kanskje må slette den enkelte kontoen. Selv om all data skulle slettes i hovedkontoen, så står alt bra til hos de andre brukerne. Skulle det ikke gjøre det, så fungerer fortsatt Macen på rotnivået og man behøver ikke omformattere og ominstallere og så videre, bare svelge skammen og tapet og opprette nye kontoer.
Viruset måtte også nødvendigvis være et program og et program må man sette i gang ved en bevisst handling. Det rekker ikke med at en kodestreng blir automatisk aktivert. En slik kodestreng kan ikke aktiveres automatisk i et e-postprogram for Mac, slik det i alle fall til nylig var mulig i Outlook for Windows. For over ti år siden tillot nemlig Microsoft at Outlook kunne kjøre alle skript som kom som vedlegg til meldinger. Dette innebærer at det faktisk ikke alltid er ‘den dumme brukeren’ som er skyld i at en PC angripes. Fred Felman, visepresidenten for markedsføringsavdelingen for Zone Labs, et firma som lager sikkerhetsprogramvare, sa at hans bærbare PC ble angrepet av Sasser-ormen da han skulle avinstallere en brannmur for å sette opp en annen. Dette så sent som i 2004...
Til tross for at Microsoft sent om sider har begynt å ta sikkerhet på alvor, så er systemet deres fullt av slark i gjengene som har vært med fra begynnelsen og for å fikse dette, er de nødt til å bombardere brukerne med den ene reparasjonsoppdateringen etter den andre. Som en uttrykte det: De fikser ikke hullet i taket ditt, men selger en bøtte du kan sette under.
Mange erfarne PC-brukere beskylder ofte andre brukere for å være sløve og dumme og bære mesteparten av skylden for at virus spres og kommer inn i deres maskiner, men rent bortsett fra at det ikke er så snilt sagt om den vanlige mann og kvinne som bare ville ha en mulighet til å gjøre alt man blir fortalt at en PC er så bra til, så innrømmer eksperter at UNIX-baserte systemer er sikrere og at mye av Windows problemer skyldes slurvete koding.
Windows blir hele tiden sikrere, men spørsmålet henger fremdeles i luften; hvordan er det mulig at brukere har gått med på dette så lenge når det finnes bedre alternativ? Kanskje man kan sikre seg, men hvor mye tid går med til dette? XP Service Pack 2 skal ha løst mange problemer og økt sikkerheten, men i august 2004 kom Microsoft med en liste med nesten 50 programmer som ville komme i konflikt med SP2, der i blant noen av deres egne!
Jeg fikk høre at man kan slå av ActiveX i Internet Explorer, så surfer man sikrere. Javel. Hvor mange vanlige PC-brukere vet at det finnes et slikt dyr og hvor mange vet hvordan man slår det av? Hvorfor er det der, forresten? Slår men det av, kan ikke IE lese alle sider korrekt. Noen påstår att hovedhensikten med slike ting som ActiveX og VB Script, er å gjøre det vanskeligere for andre å konkurrere med Microsofts egne programmer. Kanskje det. Med tanke på Microsofts historie, er det ikke noe som virker fullstendig utrolig. De har blitt tatt på fersk gjerning når det gjelder slikt før. Disse eksemplene peker i alle fall på at Microsoft sliter med nissene de har med på lasset.
Den som påstår at Mac er fullstendig immun er ute på bærtur. Intet i denne verden er fullstendig sikret mot dårlig vær og dårlige tider, innbruddstyver og virus og andre utysker, men den sørgelige sannheten er at med Windows er det som om man forsøker å holde seg tørr i regnvær ved å søke ly under et grovmasket fiskegarn. Det finnes nok de som klarer av det kunststykket også, men de fleste blir nok litt fuktige, ja.
Jeg føler ingen trang til å hovere over mine PC-brukende brødre og søstre og når jeg hører at de har problemer med alskens rusk og rask som infiserer systemene deres, godter jeg meg ikke og flirer skadefro og ruller med øynene og rekker tunge og bludrer ædabæda. Tvert i mot synes jeg oppriktig synd på dem - men samtidig dukker spørsmålet opp igjen; hvorfor kjøper de ikke en Mac i stedet eller sletter Windows og installerer en Linux-variant i stedet? Hvorfor lar de seg plage år ut og år inn når det finnes alternativer som er bedre?
Det er ofte et økonomisk spørsmål, men med tiden blir det mindre og mindre et argument. Apple setter ned prisene på sine maskiner og i det siste har de også lansert sin ‘hodeløse’ Mac Mini, et vidunder av en datamaskin som er så liten at du kan plassere den i handflata di men som allikevel er kraftig nok til å utføre alt hva du måtte ønske, kanskje utenom å redigere en helaftens spillefilm og spille de mest avanserte spillene.
Det man ofte glemmer å tenke på når man sammenligner prisen på en Mac med en PC, er programmene som følger med. Det vil føre for langt å gå i detalj, men man får alt man behøver sammen med operativsystemet, og bortsett fra at programmene er enkle å bruke og robuste, så ser de lekre ut også. Mange av dem fungerer dessuten interaktivt med hverandre slik at det er en drøm å jobbe med dem. Man får naturligvis samme type programmer til en PC, men de fleste må man kjøpe om man er lovlydig. Skal man opp i samme kvalitet, blir det en ganske stor sum tilsammen. Kjøper man en Mac, kan man stort sett bare pakke den opp og gå i gang med det meste, hva det enn skulle være. Alt hva en vanlig bruker behøver, finnes med.
Men det finnes mere. Sammen med selve operativssystemet og alle programmene får du en komplett verktøyboks for programutviklere og med denne kan du sette i gang å lage dine egne programmer. Du behøver ikke en gang å kunne kode for dette - selv om det selvsagt hjelper. Skulle du ville sette opp din egen tjener som du kan ha din egen og alle familiemedlemmenes hjemmesider på og din egen e-posttjener? Alt som behøves for det, finnes også der. Om du vet hvordan, er det bare å sette i gang.
Det finnes enda mere, men kanskje det rekker for å
forklare hvorfor vi ofte virker så glade, vi Macbrukere? Det er
ikke overlegne, nedlatende smil dere ser men rett og slett uttrykk for
at vi er inderlig fornøyde og hvem kan nå fortenke oss i
det? Vi synes at vi har gjort et godt kjøp. Skulle vi
behøve flere programmer så har vi over 15 000 å velge
blant og flere kommer til hele tiden, og disse teller alt fra omfattende
produksjonsprogrammer for alt fra aviser til helaftens spillefilmer,
økonomiske programmer, vitenskapelig programvare,
gratisprogrammer, ‘delvare’, kommunikasjonsprogrammer og spill
m.m.
Det finnes flere programmer for Windows, men hvem behøver
mere enn 15000 programmer, egentlig?
Ja, spill ja; det er vel omtrent det eneste området PCer er ledende på, ikke bare i antall spill men også når det gjelder prestasjoner. Det finnes flere teorier til hvorfor Mac henger igjen der, til tross for at det opprinnelig var på Mac de beste spillene fantes. Apple har våknet på dette området og i skrivende stund har de begynt å jobbe med å forbedre OpenGL igjen. Hvem vet derfor hva den nærmeste framtiden kan bringe?
Det å jobbe med en Mac er så lett som en lek og underholdende og tilfredsstillende i seg selv, så det at det kan finnes et og annet spill vi må være foruten gjør ikke så mye. Dette kan sikkert være vanskelig å forstå for en innbitt PC-bruker og kanskje det er denne holdningen som en del opplever som et ‘overlegenhetskompleks’?
Kan man overleve uten å bli fullstendig isolert i en verden dominert av Windows om man ikke har en PC? Det er enda en av mytene som omgir Mac. Man frykter for å bli sittende mutters alene i et endeløst hav av Windowsbrukere, bare med muligheten til å kommunisere med en og annen spredt Macfanatiker som sikkert er kunstner eller grafiker og går på stoff og kanskje til og med er homofil! Yrkesmessig er det naturligvis helt håpløst - om man ikke jobber med ‘et eller annet grafisk’ som det gjerne vagt heter. Vås.
Sannheten er at om det ikke dreier seg om et spesielt program som kun produserer proprietære filer og det bare kommer i Windows-versjon, så kan man utveksle nær sagt hva som helst mellom Windows og Mac. Apple utvikler stadig dette, da de simpelthen ikke har råd til å la være i en verden dominert av Windows.
For privatpersoner er dette ikke et problem i det hele tatt. For bedrifter kan noen få og små hindringer oppstå men som regel lar de seg løse og stort sett vil det gå relativt smertefritt. Man kan lekende lett koble en Mac til et Windows-nettverk og man kan utveksle filer over lokale nettverk. Og så videre.
En Mac krever mindre vedlikehold og det som kreves for å holde en Mac i toppform, er det enkelt for den vanlige brukeren å utføre selv. Det kreves kanskje et par klikk i uka. I følge forskningsanalytikerne ved Gartner viste en studie som de offentliggjorde i 1998 at Macer var 36 % mere kostnadseffektive enn konkurrerende PCer. Undersøkelsen ble foretatt ved Faculty of Arts ved universitetet i Melbourne som hadde 4676 Macer og 5338 Wintelmaskiner. Siden den gangen har ikke Macer blitt mindre kostnadseffektive, tvert om.
Det hjertet er fylt av, renner munnen over med, heter det. Jeg er overbevist om at dette går enda lengre. Det sinnet vårt er fylt med, våre tanker, følelser og holdninger, våre drømmer og idéer, vil til sist avspeile seg i vårt arbeide, i våre verk, i det vi utretter her i verden. La meg gi et enkelt eksempel på det: hvis du har en bilmekaniker som elsker å mekke med biler og knapt er til å slite løs fra jobben, og en annen som ser det som en jobb man må ha for å tjene penger til lørdagsfylla, hvilken av de to tror du vil gjøre en bedre jobb med å vedlikeholde bilen din?
Selv om Bill Gates tidlig hadde en versjon om at hvert hjem ville ha en personlig datamaskin, så han dette først og fremst som en mulighet til å gjøre seg en formue. Han var riktignok ikke entydig i sine ambisjoner i den retningen og han har også sagt at han ikke brydde seg om alt det som fulgte med den enorme rikdommen og forholdt seg nedlatende til businesskulturen i begynnelsen, men om man har blitt dollarmilliardær når man knapt har rundet 30, så har man kanskje råd med slike holdninger? Det er lett å si at penger ikke betyr noe når man har mere enn nok av varen. Allerede i skolen sa han at han kom til å bli millionær før han var 30 og ved siden av teknisk litteratur, slukte han bøker om økonomi og forretningsstrategi.
Det er ikke tvil om at han var en høyst intelligent person med en nærmest monoman drivkraft som grenset til besatthet, men å være smart er en ting, å ha dypere innsikter er en annen. Det første krever ganske enkelt input av data, mens det andre krever modenhet. Mange mente også at han modnet sent, at han ikke bare så ut som men også oppførte seg som en bortskjemt tenåring langt opp i voksen alder. Fikk han det ikke som han ville, kunne han bryte ut i nærmest apoplektiske raserianfall og skrike andres argumenter sønder og sammen. Han var også drevet av en vilje til alltid å vinne i enhver konkurranselignende situasjon. Et ord som ofte dukker opp når folk ble bedt om å beskrive ham som ung, er ‘obnoxious’ - ubehagelig.
Etter å ha lest to bøker om hans og Microsofts vei til makten, satt jeg igjen med inntrykket av sjefer som tror de kan skrike seg fram til autoritet og en bedrift som virker å ha mobbet seg fram til den stillingen den har i dag.
EU-domstolen anså det bevist at Microsoft har misbrukt sin monopolstilling til å oppnå en utilbørlig fordel framfor konkurrenter og slå disse ut av markedet og det finnes altfor mange eksempler på at Microsoft har inngått forhandlinger med mindre programvareprodusenter og dermed fått tilgang til kildekoder og så videre, for deretter å trekke seg tilbake og erklære at de har et lignende produkt under utvikling. Tilfeldigheter? Ofte har de som har hatt sentrale roller i utviklingen av disse lignende produktene, også vært involvert i de såkalte ‘forhandlingene’. For den som studerer Microsofts historie, er dette et kjent mønster av ‘tilfeldigheter’ som gjentar seg mistenkelig ofte.
En deltager på et Internettforum påstod at han jobbet sammen med en som var ansatt på Microsoft da de holdt på med Windows 95. Alle som jobbet med grensesnittet hadde en Mac ved siden av seg som referanse...
Endel påstår at det bare er dårlige konkurrenter med like dårlige produkter som tyr til domstoler for å hjelpe seg mot det innovasjonsrike og nyskapende Microsoft. Noen påstår seg å ha egne erfaringer av at de konkurrerende programmene har vært så mye dårligere. Dette har selvsagt ingenting å gjøre med at Microsoft har lagt inn koder inn i Windows som har sabotert annen enn egen programvare. De har til og med innrømmet å ha endret såkalt API (Application Programmer Interface eller Programmerergrensesnitt for programvare) slik at konkurrerende programmer har fått problemer. Innovasjonsrike og nyskapende, minsann!
Et annet eksempel er da Sun dro Microsoft for retten etter at de hadde begynt å endre så mye på Javateknologien som Sun hadde oppfunnet, at andre programmer enn Microsofts egne ikke kunne bruke Windowsversjonen av Java. Sun vant rettsaken, og selv om de valgte å forlike seg med Microsoft, viste det enda en gang hvordan Microsoft ofte velger å forholde seg til forretningsetikk.
Mange nekter å tro at Microsoft gjør noe galt og at det bare er konkurrentene som er misunnelige eller har for dårlige produkter eller begge deler. Når de ser at konkurrerende produkter ikke fungerer, forstår de ikke eller vil ikke forstå at grunnen til at de ikke gjør det, ganske enkelt er at Microsoft sitter med bukta og begge endene og er ikke fremmed for å lage renneløkker og snarer av disse, alt for å klamre seg fast til sin dominerende stilling.
Det vil føre for langt å gå inn på alle de eksemplene som finnes. Om bare en tiendedel stemmer, er det mere enn nok til å stemple Microsoft som alt annet enn innovasjonsrik og nyskapende. Hva har de skapt som er spesielt nytt? Effektive kopimaskiner?
Hvis det er dette som har styrt Bill Gates og Microsoft, er det da merkelig at produktene har blitt deretter? Microsoft har og har hatt brilliante programskapere, men de har ofte druknet i en bedriftskultur som ikke fremmer nytenkning, men som istedet er monomant oppsatt på dominans og å opprettholde denne dominansen til enhver pris. De som til syvende og sist betaler prisen er vi, ja, også vi som ikke bruker Windows, da dette har lagt en klam hånd over alt som heter oppfinnsomhet på programvareområdet. De som ikke hopper når Microsoft piper, risikerer å bli knust. Hva har de skapt som er nytt og genialt og som ikke andre hadde idéen til først? Nevn én ting.
Hvor mye bryr de seg om forbrukerne, annet som noen de kan melke for mere penger? Hva hendte med nettleseren deres da de vant krigen mot Netscape? Fortsatte de å drive utviklingen på det området? Nei, de meddelte at det ikke vil komme flere versjoner! Målet var oppnådd - de hadde slått ut konkurrenten. Igjen satt vi med et oppblåst, råtnende kodeberg som viste seg å være full av hull som alskens ormer og viruser og annet kryp og pakk kunne komme inn gjennom og invadere PCen din. Så stod Netscapes arvtagere opp igjen fra dødsskyggenes dal og de nettleserne som oppstod fra de rykende ruinene - Mozilla, Firefox - var mye bedre og uendelig mye sikrere, så folk begynte å overgi IE. Da våknet giganten til liv. Hei, hei, utbrøt de, hvorfor gjør dere det? Vi skal komme ut med en ny versjon av Internet Explorer nå, jo! Ja, var ikke det beleilig? Innså de at deres stakkars kunder lider og har det vondt - eller gjorde det vondt i pengepugertarmen?
Ikke nok med det, men Gates har gått ut og sagt at den nye
versjonen kommer som et selvstendig program som ikke skal bakes inn i
operativsystemet som tidligere. Åja? Var det ikke den samme Gates
som under ed påstod at man ikke kunne løsrive IE fra
Windows uten å skade det senere?
Firefox fungerer ikke perfekt
nå, heller. Den kan ikke lese sider korrekt som er blitt bygd med
Microsofts proprietære teknikker. Det kan bare IE, naturligvis -
men det er vi som bestemmer standardene, er mottoet deres. Hvordan? Ved
å eliminere all konkurranse til enhver pris og oppnå et
monopol. Når så godt som alle bruker Windows og Microsofts
andre programmer, kan de som ikke gjør det ha det så godt
og hva spiller det for rolle om ikke kvaliteten er så
god?
I begynnelsen sa Paul Allen til sin venn Bill: Hei, Bill! Nå begynner snart revolusjonen og vil vi være med så må vi henge på! Æh, sa Bill, det kan vel ikke haste slik. Dessuten er jeg opptatt med å spille poker her og hva skal mamma og pappa si om jeg slutter på skolen? Men Paul ga seg ikke så lett og da et hobbymagasin hadde en artikkel om et datamaskinbyggesett som het Atari, stakk han det under nesa på Bill som hadde sovnet over pokerbordet; Våkne Bill! Revolusjonen har startet! Se her! Bill gryntet og blunket med øynene og gnidde fettet rundt på billeglassene sine før han satte dem på og myste: Jaggu tror jeg du har rett, Paul! Jaja, skal jeg - øh, vi - bli millionærer er det vel best å raske på, gett.
Snart hadde de etablert Microsoft og laget programspråk og programmer. De senere var riktignok ikke all verden selv om Bill var driftig nok og så snart han var kommet i gang, var han ikke til å stoppe og sprang rundt og stresset dag og natt og forlangte at alle andre skulle gjøre likeså. Det ble kanskje for mye stress og for lite tid til kvalitet?
De laget programmer for en av de største bedriftene på området - Apple - om vi ikke regner med IBM, men de hadde igjen ikke riktig forstått det her med personlige datamaskiner i alle hjem enda, og fnyste av hobbymaskiner og så videre, men nå ville de ihvert fall ha en bit av denne nye kaka, og laget noe de kalte IBM PC som de tenkte kunne gjøre susen. De trodde naturligvis ikke at dette var framtiden men de som ville bruke PCen, ville kanskje komme til å bruke riktige datamaskiner med tiden. Men de behøvde et operativsystem.
Det levde en mann som hette Gary Kildall på den tida og som hadde laget et slikt system - DR-DOS hette det. Fremdeles er man ikke sikker på hva som hendte den dagen da store IBM ville skrive kontrakt med lille Gary. Han var visst ute og fløy men sa selv at det var for å forhandle med en annen klient og at IBM hadde tatt feil av tiden. Okkesom er, så dro IBM tilbake til Bill som hadde sendt dem til Gary og sa at det her ble bare tull, Bill. Jaså, sa Bill. Hm, kanskje man skulle kaste seg ut i det her med operativsystemer når nå sjansen byr seg? OK, sa Bill, jeg skal fikse et OS og dermed stakk han over til naboen og kjøpte noe som mange mener var en slurvet kopi av Garys system og som ble kalt for QDOS som er akronymt for Quick and Dirty Operative System - Raskt og Skittent OperativSystem.
Slik begynte historien om Windows.OSet var ikke noe særlig å skryte av og fungerte ganske elendig, men det var jo et mirakel i seg selv å få en datamaskin som var så liten at du kunne ha den på kontoret, ja, for ikke å snakke om hjemme! Det her er jo et teknologisk vidunder! Ikke kan man vente seg at den skal fungere prikkfritt, eller?
Slik fortsatte det. De klarte til slutt å få til noe de kalte Windows 3.0 som var nok et makkverk, men takket være smart forretningsstrategi ble så godt som alle PCer solgt med dette installert. Noen vil sikkert si at strategien deres var like Quick and Dirty som OSet de kjøpte. Til slutt kom Windows 95 som ble lansert med brask og bram men som heller ikke var så mye å skryte av. Windows 98 var et snublende steg bedre og uansett hadde de nå verden i sin hule hånd. Etter at de innførte Ny Teknologi slapp de Windows2000 på markedet - selv om de visste at det enda fantes 63000 feil i den. Sekstitretusen feil. Keith White som var markedsføringsdirektør for Windows, benektet ikke det interne memoet som avslørte dette, men påstod at det ble skrevet for å motivere utviklingsteamet. Virker som om det kunne behøves, ja. Videre påstod han at Win2000 var den mest stabile versjonen av Windows så langt...
Hva feiler det folk, egentlig? Hvorfor går de med på slikt? Jaja, det ble jo rettet opp etterhvert med en stadig strøm av oppdateringer - og så kom Windows XP og endel mente at det var et tilbakeskritt nå da Win2000 endelig var begynt å fungere, men i løpet av de fire årene som har gått, har også XP begynt å fungere. Bortsett fra at man må se opp med rundt omkring 70000 virus.
Men snart kommer kua til Microsoft, den med de lange hornene - Longhorn. Spørsmålet er bare når. Et annet spørsmål er hvor mange som vil kjøpe den. For bedrifter og stater og kommuner kan det bli temmelig dyrt så kanskje flere vil følge Bergens og Münchens eksempel og gå over til Linux? Longhorn er Microsofts forsøk på å hamle opp med Tigeren til Apple som er i ferd med å slippes ut av buret - men siste nytt er at den revolusjonerende søkefunksjonen som skulle være like bra som Tigerens Spotlight, visstnok ikke blir noe av. I alle fall ikke for vanlige folk.
Steve Jobs er navnet de fleste forbinder med Apple, iPod og Mac. Både han og Gates virker å være temmelig egosentriske, dominerende personligheter med visse usympatiske trekk. Hva er da forskjellen mellom dem, spesielt om vi tenker på vår teori om at det vi er fylt med osv.?
Jeg tror det handler om motiveringen til disse to dominerende typene. Der Gates var opptatt av å vinne til enhver pris og å bruke sine evner til å tjene penger og skaffe seg og Microsoft en dominerende posisjon, var og er Jobs en designorientert perfeksjonist som er og var besatt av tanken på å sette et spor etter seg i verden. Da han overtalte John Sculley til å si opp på Pepsi og bli direktør for Apple spurte han om Sculley var interessert i å fortsette å selge sukkervann til unger eller å gjøre noe som ville forandre verden.
Kanskje vi hadde levd i et informasjonsteknologisk paradis om det hadde vært Steve Jobs og Paul Allen som hadde slått seg i lag? Allen var mere enn en ren kodevrenger. Han var en relativ habil musiker blant annet. Jeg tror også at det var han som for det meste hadde visjonene og idéene i Microsoft og etter at han sluttet, ble det så som så på den fronten. Et eksempel på det, er hvordan Gates og Microsoft ikke så hvordan Internett skulle bli det neste store. Istedet satset Gates alt på det han kalte informasjonsmotorveien som skulle konsentrere seg mere om TVapparatet enn PCen. Det var ikke før Netscape begynte å bite Microsoft i hælene at Gates våknet opp fra sine illusjoner.
Men Jobs og Allen ble ikke et par og det ble Jobs og ikke Jef Raskin som ble Macens far, selv om det var Raskin som startet prosjektet og gav det navn etter favoritteplet sitt, McIntosh. Etter at Macen ble født, ble Jobs skviset ut av Sculley (sic) - og etter det gikk det nedover, for sammen med Jobs forsvant visjonene og idéene og igjen ble bare pengepugeriet og strategien og der regjerte IT-verdenens ubestridte konge på den haugen - Bill Gates. De manglet det eneste som kunne ha hamlet opp med Microsofts mediokre produkter, det som drev Wozniak og Jobs og de andre da Apple ble født - visjoner og kreativitet.
I 1997 kom Jobs tilbake igjen og langsomt ble det synkende skipet dreid rundt. Det har gått åtte år siden det, og det er først nå som de virkelig begynner å komme i siget. Etter å ha vært blant de absolutt ledende i utviklingen, med en temmelig stor markedsandel (jada, tenk det!), gikk det rett utfor i flere år. Så kom iMacene som mange forsøkte å le overbærende av; haha, hva er dette? Sukkertøy for unger? Datamaskiner skal være beige og firkantede og dermed basta! Helt til PCer begynte å komme med en liten, transparent plastbit her og der. Så kom det nye Mac OS - versjon ti eller X. Hm. Dette var annerledes. Annerledes og bra.
Teknikken som ligger til grunn for OS X, hadde allerede blitt utviklet tidlig på 90-tallet av Jobs og de han slo seg sammen med etter Apple. Det ble kjent som NeXT OS og mens Microsoft såvidt klarte å stable på beina det mediokre Windows 95, fantes det allerede operativsystemer som lå flere år foran i utvikling. Utenom NeXTStep fantes der en ung finlandssvensk som skrev i hop noe han kalte Linux - Linus Torvalds.
Det finnes mange som tror at det er Apple som har kopiert Microsoft i det meste og at det alltid er Microsoft som har ført an. Nok et eksempel på hvor Orwelliansk bakvendt ting kan bli ved hjelp av effektiv mytespredning. Gates var en av de første til å spre myter da han sa at både han og Jobs hadde hatt en rik nabo som het Xerox og da han brøt seg inn for å stjele TVen, fant han at Jobs allerede hadde vært der. Til de som kjenner til debatten om GUI - det grafiske brukergrensesnittet - og har gått på myten om at både Apple og Microsoft kopierte Xerox, sier de som var med den gangen at det er en vesentlig forskjell på å kopiere og plagiere og å la seg inspirere. Microsoft gjorde det første mens Apple var skyldig i det siste - og de kopierte ikke en tøddel kode! Utviklingen av Macintosh var allerede godt i gang da Jobs ble overtalt til å ta med seg de andre og besøke Xerox og de ble begeistret av hva de så - men de nøyde seg med å se.
Bruce Horn som jobbet for Xerox fra 1973 til 1981 før han begynte å jobbe med Macintoshprosjektet for Apple, sier at dette som blir gjentatt som et faktum av folk som ikke vet bedre og av folk som burde vite det, simpelthen ikke er sant. Det finnes likheter mellom Xerox’ Smalltalk og det som ble Macens GUI, men forskjellene er vesentlige, større enn de mellom Mac OS og Windows. Det siste er ikke så merkelig, mener Horn, da folk fra Microsoft, inkludert Gates selv, hadde mange anledninger til å studere utviklingen av Macintosh på nært hold ettersom de utviklet programvare for Apple.
Når det gjelder syn så hadde Gates så godt som en fotografisk hukommelse og en gang advarte han en venninne mot å vise ham konfidensielle dokumenter.
Uansett hva enkelte feilaktig tror er det som regel Apple som fører an og Microsoft som følger etter. Lista kan gjøres så lang man vil.
Tilbake til nåtiden - så kom Mac G5 og så kom iPod og iTunes og Mac Mini og hele tiden har OS X blitt bedre og elegantere og stiligere og stabilere og sikrere. Alle Apples produkter utmerker seg ved en integrert helhet mellom funksjonalitet og design, noe som resulterer i produkter som ikke bare er en nytelse å bruke ved siden av at de er solide, men som også er en fryd for øyet, hva enn det er programvare eller maskinvare.
Enhver noenlunde habil hobbymekaniker kan snekre sammen en turboPC i roterommet men det skal nok mere til for å skape en slik kombinasjon mellom funksjon og utseende som innsiden av en G5 er, eller lage noe som kan måle seg med de nye iMacene i eleganse, for ikke å snakke om et slikt lite teknisk vidunder som en Mac Mini er - produkter som får potensielle kunder til å glise bredt og gispe av fryd.
Innbitte PC-brukere protesterer og sier at det er jo bare datamaskiner. Det er som å si at et redskap bare er en gjenstand. Det er forskjell på en hammer og en hammer. Den ene er bare en klumpete ting med et skaft og et hode mens den andre er et perfekt balansert redskap som sitter som støpt i handa di og nærmest banker i spikeren for deg. Det er dette som gjør at Macbrukere blir lyriske og nesten religiøse i forhold til sine maskiner. Det er dette som noen ganger kan slå over til fanatisme - en frydefull følelse ved å bruke det utsøkte produktet en Mac er, ja, noe som mere kan sammenlignes med kjærlighet enn noe annet.
Som en av de som var med å skape Macintosh, Andy Hertzfeldt, sier det, så var de mere opptatt av å skape noe de selv ville like å bruke enn noe annet. Det var den motivasjonen som drev dem og det er den ånden vi finner igjen i en Mac den dag i dag.
Det er ikke noe overlegenhetskompleks Macbrukere lider av, men en gjennomgående tilfredstillelse med sine datamaskiner som gjør at vi er villige til å overse med eventuelle problemer og feil, for naturligvis finnes der slikt. Ikke noe skapt på vår jord er feil- og problemfritt, heller ikke en Macintosh.
Man kan ha en PC uten problemer - om man bare vet og kan nok og er heldig nok. Et amerikansk forbrukermagasin, Consumer Reports, skrev i 2003 at en av sju av deres lesere sa at deres PCer hadde sluttet å fungere i løpet av en måned, av forskjellige, ikke spesifiserte årsaker. Dette nivået hadde holdt seg uforandret i løpet av de siste fem årene. Det påminner om russisk rulett. Vil du være den som kjøper den sjuende PCen?
Kan det være slik at PC-brukere simpelthen er blitt så herdet at om en PC fungerer kun med noen omstarter pr. dag eller uke, så oppleves det som problemfritt? Om man har lært seg å leve med slikt som at en vare man betaler for, med vitende og vilje selges med 63000 feil og at man må leve med faren for at noen av ca. 70000 virus kan invadere systemet og herje vilt og kanskje vil kidnappe det, for ikke å snakke om alskens spionvare som kommer seg inn ved hjelp av nettleseren og kommunikasjonsprogram som Microsoft gir deg, så har man vel blitt ganske herdet etter hvert.
Det er å håpe at folk innser at de ikke er nødt til å akseptere slikt og at det finnes alternativ som ved siden av å være enklere å bruke og er stabilere og sikrere, ikke behøver å være dyrere. Tvert i mot viser altså undersøkelser at Macer er billigere i det lange løp på grunn av lengre levetid og mindre behov for vedlikehold. Regner man i tillegg med alle førsteklasses programmer som følger med, viser det seg at prismessig klarer Mac seg utmerket i konkurransen.
Det finnes som nevnt ikke perfekte produkter i denne vår beste av alle verdener, men ingen burde gå med på å la seg plages med slikt som Microsoft har prakket på verden. Om man må være spesialist for å få Windows til å fungere bra, så la det være et nisjeprodukt for spesialister og la vanlige folk få gleden av å bruke datamaskiner som fungerer med operativssystemer og programmer som er lekende lette å forstå og å bruke. Selv om Windows med tiden fungerer bedre ettersom man installerer den ene lappen etter den andre som fikser tidlige feil, så burde et fornuftig menneske ikke holde ut med alle de problemene man får før alt kan forventes å fungere normalt. Dessuten forlanges det at man skal betale for den tvilsomme gleden. Det burde være omvendt.
Situasjonen slik den er i dag, kunne sammenlignes med at over 90 % av alle biler er Ford og at Ford Motors vil at alle biler skal bruke Ford Motorveier og Ford Bensin. Dessuten påstår Ford at deres 2000-modell er en av de sikrere de har laget, selv om den ble solgt med 63000 løse deler. Ford mener også at ved at over 90 % kjører Ford har kundene oppnådd sann valgfrihet. Man kan velge fritt mellom Ford95, Ford98, Ford2000, FordXP Home eller Ford XP Pro - og når Ford Longhorn kommer i sju unike varianter, er man så nært paradiset som man kan komme.
Jeg ønsker ikke å vinne en håpløs debatt om hvem som spiller best gitar. Jeg ønsker ikke at Apple skal overta Microsofts plass. Det ville ikke plaget meg om Windows fungerte like bra som Mac OS X, like lite som det plager meg å vite at Linux er et utmerket system. Tvert om synes jeg det burde finnes flere operativssystemer der ute, så lenge det hadde eksistert uavhengige standarder alle måtte følge. Det som plager meg er at en produsent fullstendig dominerer markedet og at denne viser seg å bruke alle skitne tricks i boka for å slå ut konkurrenter, i stedet for å konkurrere med kvalitet. På grunn av dette sleper vi etter i utviklinga på programvareområdet, uansett hvor ofte Gates og Ballmer påstår at Microsoft driver innovasjon og nyutvikling. Det er Orwelliansk Newspeak.
I følge samme ‘logikk’ er Windows sine proprietære formater og teknikker som effektivt hindrer konkurranse på like vilkår, akkurat det motsatte - de gir kunden fritt valg. Mellom Windows og Windows. Derimot fratas kundene dette ‘frie valget’ om f.eks. Apple introduserer et proprietært format. Sannheten er at alle programvareprodusenter har slike proprietære formater og de finnes som regel for å arkivere prosjekter man jobber med før de eksporteres til allmenne formater som aksepteres av alle plattformer. Slik burde det vært, men slik vil ikke Microsoft ha det. De vil være de som bestemmer standardene.
Cynthia Crossley som er sjef for Microsoft i Storbritannia, sa nylig at de vil gjøre alt. Det er ikke noe galt i det, men det at de hittil har villet knuse konkurrenter som Gates gjerne uttrykte det i yngre dager, det at de har villet vinne til enhver pris og legge under seg større og større markedsandeler, dette har virket kvelende på markedet.
Windows må gjerne få overleve og kua måtte gjerne vise seg å være en fyrig okse, men da må de også la andre få livsrom, rom til å vokse og utvikle og forplante seg, istedet for å ville trampe ned all motstand og legge alt under seg. Hvis de kan innse at det finnes bedre løsninger der ute, uten at de på død og liv skal konkurrere med disse og slå dem ut, da vil vi alle tjene på det. Hvis de kan innse at f.eks. Google er en fantastisk søkemotor som har vokst seg så stor på grunn av kvalitet og en flott holdning og at Microsoft ikke kan slå dem fordi nettopp viljen til å vinne til enhver pris ville resultere i en alt annet enn god holdning og at deres produkt dermed ville miste noe essensielt som Google har, da finnes det kanskje håp.